(CANNES) Eskil Vogt er kanskje best kjent som medmanusforfatter på Joachim Triers filmer. Regidebuten Blind (2014) ble tatt ut til filmfestivalene i Berlin og Sundance, hvor den vant manusprisen. Nå er han i Cannes med sin andre spillefilm som regissør, De uskyldige, som vises i Un certain regard-programmet.

− Jeg har vært veldig nervøs før jeg kom til Cannes. Det er et stort sirkus her nede med tusen personer i kinosalen og mange som ønsker å intervjue en. Det var en veldig spesiell visning. Da visningen startet var jeg litt redd for at publikum kom til å bue og at jeg kom til å bli dømt. Tenk om de ikke ville like filmen, sier Vogt til Cinema da vi møter ham på Grand Hotel ved strandpromenaden Croisetten.

De uskyldige skildrer fire barns uskyldige lek som etter hvert utvikler seg til noe alvorlig. Vogt beskriver den som en slags skrekkfilm.

− Det er jo en til tider ubehagelig film. Jeg var veldig usikker på hvordan publikum ville respondere på den. Det gikk heldigvis veldig godt. Det var en fantastisk visning. Jeg er veldig lettet over den fantastiske publikumsresponsen. Det samme gjelder for Verdens verste menneske, som jeg skrev manuset til. Begge filmene ble så godt tatt imot. Nå kan jeg endelig slappe av og senke skuldrene, sier han.

Hvordan er det for deg å være i Cannes med to filmer?

− Det er veldig spesielt. Det er veldig sjeldent. Mange journalister i Cannes minner meg stadig på det. Jeg må innrømme jeg føler meg litt stolt over å ha to filmer i programmet, smiler Vogt og fortsetter:

− Det har vært mye spenning i luften. Men nå etter begge premierene klarer jeg å nyte Cannes-festivalen og hele opplevelsen.

De uskyldige er jo en ganske ubehagelig film og den har flere Stephen King-elementer. Kan du fortelle litt om inspirasjonen?

− Jeg er veldig glad i film og har sett veldig mye, deriblant mange skrekkfilmer, og jeg har lest mye Stephen King i oppveksten. Men i arbeidet med De uskyldige så jeg ikke så mye på tidligere filmer. Det er egentlig få filmer som likner. De uskyldige er en film som handler om barns fantasi, evne til lek og til å skape en annen virkelighet.  Den kanskje største inspirasjonen for det visuelle uttrykket var mangategneserien Domu: A Child’s Dream.

Barna i filmen gjør noen eksepsjonelt gode prestasjoner, og man nesten glemmer at de er barn. Hvordan var det å jobbe med dem?

− Jeg har en regel om at jeg ikke skal tenke på hvor vanskelige ting kan bli mens jeg skriver. Det er viktig å ikke ha så mange begrensninger. Jeg har ikke gjort det så lett for meg. Det sies at man ikke skal jobbe med barn og dyr. Men det er nettopp det jeg har gjort. Jeg var veldig bevisst på risikoen og at jeg tok en stor sjanse. All ære til produsenten Maria Ekerhovd som gav meg muligheten til å jobbe med casting i et og et halvt år. Det var helt essensielt å finne de rette barna. Jeg er veldig imponert over alle barna. De fikk etter hvert en trygghet og en selvtillit som gjorde dem enda bedre foran kamera. Jeg behøvde aldri å «lure» noe ut av dem, for eksempel ved å overraske dem for å få en spontan reaksjon.

Selv om filmen er ubehagelig, så viser du ikke så mye. Den holder tilbake. Kan du fortelle litt om dette valget?

− Jeg ville at det skulle være en spennende film, som samtidig er skummel, men at det skulle vokse ut fra karakterene og den indre logikken som oppstår mellom barna. Det er mange detaljer som er med å skape denne stemningen, for eksempel tomme lekeapparater. Det var viktig at publikum skulle føle at det er noe som ikke stemmer helt og forberede dem på at de blir tatt med på en reise til et mørkt sted. Noe av det jeg likte med historien er at den blir gradvis mer alvorlig, og at det er mer og mer som står på spill mellom.

De uskyldige får norsk premiere den 3.september.