I et snødekt Oppdal kunne skrekkfilmfestivalen Ramaskrik endelig feire sin tiende fysiske festival etter å ha måttet ty til digital festival i fjor.

– Vi er veldig fornøyde med responsen fra publikum og det var stor gjensynsglede etter to år. Publikum var virkelig klare for en fysisk festival og aldri har vi solgt så mange festivalpass. Folk storkosa seg med å samles på festival, forteller festivalsjef Morten Haagensen.

Publikum besto både av de som har gjestet festivalen siden starten, men også av mange nye ansikt. På programmet sto 25 langfilmer, 10 kortfilmer og en rekke work-in-progress-presentasjoner av ny norsk skrekkfilm. Det ble derimot vanskelig å slå publikumsrekorden fra 2019 da snøen skulle by på en uventet utfordring.

– Været satte en liten stopper for publikumsrekord. Den planlagte gravfeltvisningen av Pet Sematary ble avlyst på grunn av snøstorm. Der hadde vi nok solgt ganske mange billetter lokalt. Men vi har nådd alle mål. Viktigst av alt var at publikum kom i store mengder, fra ulike deler av landet. Vi er tilbake med en fysisk publikumsfestival igjen, sier Haagensen.

Mens resten av verden har lidd etter snart to pandemipregede år har dette derimot resultert i noe positivt for festivalpublikummet med et variert og solid filmprogram. Høyaktuelle temaer og trender har vært pandemi, isolasjon, virus og eco-horror hvor naturen slår tilbake mot det ødeleggende mennesket. Årets filmutvalg spenner fra eksklusive førpremierer, sjangerklassikere og dokumentarer til ferske skrekkfilmer fra de fleste verdensdeler.

– Vi fikk veldig gode tilbakemeldinger på filmprogrammet vårt om at det var et solid og jevnt program. Våre to klassikere Sleepwalkers og Fuglen med krystallfjærene fylte salene. Det var langer køer inn for å sikre seg plasser, supplerer Haagensen.

I pandemiens klør

En film som virkelig imponerte det erfarne og kresne publikummet såpass at flere så filmen flere ganger, var taiwanske Rob Jabbaz The Sadness (2021). Dette var den eneste på programmet med 18 årsgrense og den vant for øvrig prisen for beste debutfilm på sjangerfilmfestivalen Fantastic Fest i Austin. Sjangermessig ligger den i landskapet til virus- og raserifilmene 28 Days Later (2002) og Dawn of the Dead (2004). Man kan også se hvordan setting på tog og Taiwans nærhet til Sør-Korea gir assosiasjoner til, og kanskje et mål om å overgå, Train to Busan (2016) i mengde blod. Et mutert virus har brutt ut og kjærestene Jim og Kat er splittet på hver sin kant av byen og må prøve å finne tilbake til hverandre. De smittede preges av et usedvanlig raseri med tørst etter blod samt sadistisk, seksuell trang.

Det er den klassiske overlevelsen gjennom en infisert verden for å finne sin kjære og The Sadness er effektiv, voldsom og uvanlig blodig. Med imponerende høyt bruk av praktiske effekter i lukkede rom kommenteres vår pågående pandemi med børsspekulering, presidentvalg, #metoo og seksuell trakassering. Filmen er ikke like raffinert som Train to Busan og den seksualiserte volden er nok noe fremmed for det norske publikummet, men den var en av festivalens største høydepunkt og norsk distribusjon bør nok snart være sikret.

Isolasjon og pandemi med påfølgende angst og panikk var også tema i Alone With You (2021) av amerikanske Emily Bennett og Justin Brooks. Her blir en ung kvinne gradvis preget av panikkanfall i sin egen leilighet. Kanadiske Brain Freeze (2021) var årets andre og noe enklere zombiefilm om man også velger å kalle The Sadness en zombiefilm. Her blir et eksperimentelt kjemisk middel katalysator for et virusutbrudd.  Japanske King & Queen (2020) og finske Hysteria (2020) var fiffige og morsomme historier om zombier og dødelig tåke som viser hvordan pandemien har inspirert korfilmformatet med hell.

Naturens hevn

Mens rasende zombier er den mest åpenbare vinklingen i filmen under en pandemi, er eco-horror, eller øko-grøsser og naturens hevn også godt representert. I Gaia (2021) møter skogvokterne Gabi og Winston på to jegere som lever i pakt med og livnærer seg av det regnskogen byr på. Winston forsvinner mens Gabi blir såret og plukket opp av jegerne. Nå lærer hun hvordan leve i symbiose med skogens mystiske vesener og hvordan bekjempe de. Dette er den svært imponerende debutfilmen til sørafrikanske Jaco Bouwer som gir oss en slags overlevelsesfilm med vesener som hentet ut fra Guillermo Del Toros verden. Det er innovativt og annerledes med klare advarsler om å ikke ødelegge jorden vi bor på. Gaia har ordinær kinolansering 7. januar 2022.

Ben Wheatleys Into the Earth (2021) har også blitt laget under pandemien og benytter seg av velkjente elementer som munnbind, desinfisering, virus og naturen som kommer med nok en advarsel. Verden opplever et katastrofalt virus og, ikke ulikt Annhilation (2018), setter to personer ut på en reise inn i skogen på oppdrag. Det er en pulserende film hvor hovedpersonen, som et gjentagende humoristisk grep, stadig blir utsatt for stadig smertelige skader. Soppsporer er interessant nok likhetstrekk i disse to øko-grøsserne Gaia og Into the Earth. Wheatley lager ikke strømlinjeformet spillefilm så den påfølgende historien er full av overraskelser og kanskje ikke for alle.

Antlers (2021) tikker både av på naturvern, myter, fabler og eco-horror, og kan også kalles en creature feature. Julia (Keri Russell) flytter tilbake til barndommens søvnig gruvesamfunn og bor hos sin bror Paul (Jesse Plemons) som er den lokale sheriffen. På skolen underviser hun i myter og fabler, men den unge eleven Lucas har på skremmende vis opplevd noe som er langt mer enn en myte. Med en gruve som skal gjenoppstartes kommer kobling til misbruk av naturen med påfølgende hevn i form av urfolkets mytiske vesen. Med opiatmisbruk og misbruk innad i familier og barnevernstjenester får filmen i tillegg et uvanlig mørkt drag over seg.

Historien får tid og lov til å utfolde seg og det må sies at Antlers et av de mørkeste grøsserne laget på lang tid, selv om den sjangermessig ligger i grenselandet til drama. Regien er ved Scott Cooper som debuterte med Crazy Heart (2009), som fortsatt må sies å være hans sterkeste film. På produsentsiden har Guillermo del Toro unektelig bidratt med sin omfattende kunnskap om grøssende vesener og det ligger unektelig noen stilmessige likheter til hans Pans Labyrint (2006). Vanlige kinogjengere må vente med å oppleve solide doser blodige spesialeffekter til Antlers har ordinær kinopremiere 29. oktober.

Eksklusive førpremierer

En av festivalens mest markante titler var Titane (2021). Franske Julia Ducournau pangdebuterte med Raw i 2016, en udefinerbar perle som lå i grenselandet mellom kannibal- og vampyrfilm. Den gang ble hun hyllet av kritikerne og vant en pris på filmfestivalen i Cannes. Med den makeløse andrefilmen Titane leverer Ducournau en enda mer raffinert maktdemonstrasjon. Historien er fortsatt like kompleks og interessant, denne gangen om Alexia som har en titanplate festet til hodeskallen. Hun bor hjemme med far og mor og livnærer seg med å danse utfordrende på ulike tilsetninger hvor hennes beundrere dukker opp. Hun har ikke så mye til overs for dem og igangsetter en blodig  kjedereaksjon uten sidestykke.

Titane begynner som en slags parallell til David Cronenbergs bilfetisjfilm Crash (1996) bare at det hele tas ytterligere noen hakk. Ducournau vrir og vender på historien i uventede retninger med den samme hypnotiske kameraforfølgelsen som i Raw. Det er et pulserende mesterverk fra en agitator og en provokatør som utvilsomt er en av de mest spennende europeiske regissørene i dag. Det er ikke vanskelig å se hvorfor jurylederen Spike Lee ga henne Gullpalmen på årets filmfestival i Cannes. Ordinær kinopremiere er 5. november.

Festivalen åpnet med den aller første norske visningen av Edgar Writghts Last Night in Soho (2020). Den har ordinær kinopremiere 5. november. En annen eksklusiv førpremiere var The Deep House (2021) fra den franske regissørduoen Julien Maury og Alexandre Bustillo, men den har foreløpig ikke fått noen norsk premieredato. En typisk kinofilm som ikke fikk noen ordinær kinolansering, men som ble vist på Ramaskrik var Don´t Breathe 2 (2021). Filmen er en slags uavhengig oppfølger som står på egne ben, men som følger i fotsporene til første film. Fede Alvarez laget den første Don´t Breathe i 2016 mens manusforfatter Rodo Sayagues nå har overtatt regien på sin debutfilm. Sjangeren er stadig home invasion og Stephen Langs blinde karakter blir nok en gang utsatt for ubudne gjester. Igjen serveres vi en mesterklasse i hvordan utføre et forfølgende kamera over vanskelige obstruksjoner på kreativt vis. Vi får litt mer av bakgrunnen til vår mystiske helt, men fokus ligger hovedsakelig på spenning, høyt tempo i et noe tøysete plot. Filmen slippes på DVD og Blu-ray 25. oktober.

Klassikere

Dario Argentos mesterlige Fuglen med krystallfjærene (1970) ble introdusert ved kritiker og forfatter Alan Jones som har fulgt ham i tykt og tynt og som er venn av Ramaskrik Festival. Mens dette er hans andre deltagelse på Oppdal, har han vært til stede under innspilling av alle filmene til Argento etter Opera (1987). Jones kunne fortelle at Argento nylig hadde fullført siste film Black Glasses som kommer neste år. Fuglen med krystallfjærene er en såkalt Giallo og hvor benevnelsen er hentet fra de gule omslagene av bøkene disse mysteriene ofte er basert på. Filmene har ikke fokus på hvem som gjorde den kriminelle handlingen, men hvordan de gjorde det. Den stiliserte fortelling med grafiske mord, som de fleste i den tettpakkede kinosalen allerede hadde sett tidligere, mener Jones er en av de viktigste filmene i italiensk filmhistorie. Argentos historie går tilbake til da Sergio Leone så noe i den unge filmkritikeren og lot ham jobbe på manuset til Once Upon a Time in the West (1968). Siden ble han en scriptdoctor før han debuterte med Fuglen med krystallfjærene, i følge Jones hovedsakelig fordi hans anerkjente far tok på seg produsentrollen. Videre kunne Jones fortelle hvordan filmen brukte svært lang tid på å bygge seg opp et renomme før den til slutt skulle vises sammenhengende på kino i Roma i over to år.

Et annet besøk på festivalen var regissør Mick Garris som via Zoom introduserte sin egen film Sleepwalkers (1992). Det handler om de siste gjenlevende av en utdøende art som kan forandre utseende og kan bare holde seg i live ved hjelp av unge kvinners livskraft. Historien skrev Stephen King eksklusivt for filmatisering og Statens filmtilsyn forbød den gang norsk kinolansering. Manusforfatter Espen Aukan sto for samtalen med Garris.

Årets tredje store klassikeren Pet Sematary (1989) skulle egentlig vises utendørs på et gravfelt, i tråd med filmens tematikk hvor en nyinnflyttet familie opplever at deres katt blir påkjørt og familiefaren gravlegger den på en dyrekirkegård like ved. Det han ikke vet er at kirkegården har sterke krefter som kan gi nytt liv til de døde. Som med de døde som gjenoppstår i Pet Sematary, har det blitt et gjenvendende grep å vise film på uventede steder under Ramaskrik.

– Valget av film var enkelt og sjelden har vel kombinasjonen film og location vært så god, uttalte festivalsjef Morten Haagensen i forkant av festivalen. Men dessverre måtte hele visningen utgå grunnet en uventet snøstorm.

Work in Progress

En av de faste innslagene ved Ramaskrik er presentasjon av kommende norske kort- og spillefilmer innen relevant sjanger. Etter å ha fått sett et lengre klipp fra Nordens første varulvfilm var mange sjangerentusiaster klar for å se hele Vikingulven som dessverre hadde blitt utsatt til februar nest år. Til stede for å presentere Vikingulven var regissør Stig Svendsen, som tidligere hadde gjestet festivalen med Elevator (2011), og manusforfatter Espen Aukan. Svendsen kunne fortelle at ideen ble til da han i 2014 hørte en podcast med John Landis som hadde laget En amerikansk varulv i London (1981) og drømmen var å lage noe i tråd med filmene fra 1980-tallet.

Mens både det danske produksjonsselskapet Zentropa og John M. Jacobsen var involvert på produsentsiden tok det lang tid å finansiere prosjektet. Pengene var ikke på plass før i 2020. Espen kom inn som manusforfatter i 2014 og fant blant annet inspirasjon i varulvfilmer som han vokste opp med, som The Howling (1981). Er Vikingulven i nærheten av den så har vi lyktes, uttalte Espen med et smil. En annen referanse var Stephen King og Steven Spielberg, men hvor 1980-tallets søvnige småbyer i USA nå er omgjort til Nybo, en fiktiv by i Telemark. Filmens virkelig innspilling foregikk blant annet på Notodden. Når det kommer til filmens hovedelement, varulven, så kunne de fortelle at dette ble gjort med en blanding av praktiske spesialeffekter og visuelle effekter. Hvorfor den ser ut slik vi fikk se i det lengre klippet måtte vi derimot vente å få svar på til dens premiere.

Et annet kommende spillefilmprosjekt som ble presentert var Henrik Martin Dahlsbakkens Forbannelsen med premiere 4. februar 2022. Dahlsbakken leverte i fjor zombiekomedien Prosjekt Z og har nå satt handlingen til 1918 og hvor tema er Spanskesykens herjinger. Den kommende filmen er en høyaktuell og pandemirelatert film som omhandler hvordan samene ble behandlet av det norske storsamfunnet. Sammen med Fredrik S. Hana er Severin Eskeland en fast leverandør av film til Ramaskrik. I år viste Eskeland film for femte gang på festivalen og kortfilmen Number 7 (2021) fikk sin første offentlige visning. Den kan sees som en del av den større sjangeren menneskejakt for jaktens skyld og er i hovedsak en oppvisning i kreative effekter med stadige ofre for en umenneskelig jakt. Eskeland står i bresjen for en gjeng som liker å lage film og da spesielt skrekkfilmsjangeren. Dette er et elskovsbrev til slasher, sjangeren jeg liker best, forteller Eskeland. I hovedrollen ser vi Magdalena From Delis som spilte hovedrollen i hans spillefilm Lyst (2017).

Ytterligere filmanbefalinger

For de som trenger ytterligere tips kan disse tre anbefales; I franske The Advent Calendar (Le Calendrier, 2021) får rullestolbrukeren Eva en antikvarisk adventskalender i gave, kjøpt av en venninne i Tyskland. Da hun begynner å åpne lukene får hun vite at hun må følge reglene som følger hvis ikke vil hun dø. Oppsiden er at hun kan ønske seg penger, gjøre noen forelsket i henne eller få tilbake muligheten til å gå. Nedturen er at noen av hennes nærmeste må bøte med livet. I stil med bølgen som fulgte i kjølvannet av japanske Ringu (1998) kan vi nok si at The Advent Calendar er et ganske vellykket bidrag. Den enes lykke er den andres ulykke er alltid et velfungerende tema i skrekkfilm. Dessverre har filmen ingen norsk distribusjon for øyeblikket.

Michael Barryman fra The Hills Have Eyes (1977) fronter rammefortellingen i dokumentar The History of Metal and Horror (2021). Her får vi en historisk gjennomgang av koblingen mellom musikksjangeren metal og skrekkfilm. Sentrale musikere som gir sine favorittfilmer er Kirk Hammett, Alice Cooper og tullebandet Gwar mens regissører Tom Savini, John Carpenter og Rob Zombie utbroderer om hvordan metal har blitt brukt i skrekkfilm. Dessverre har heller ikke denne filmen noen norsk distribusjon for øyeblikket.

En film du derimot snart kan få sett er No Man of God (2021) som utgis på strømming, DVD og Blu-ray 25. oktober. Filmen er ikke en ren grøsser, men en intens thriller om seriemorderen Ted Bundy. Har du med stor iver slukt Netflix-tilgjengelige The Ted Bundy Tapes og Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile er No Man of God et godt supplement. FBI-agenten Bill Hagmaier (Elijah Wood) jobber med profilering av drapsmenn og skal forsøke å komme under huden til Bundy. I en ubehagelig gråsone oppstår et slags vennskap mellom de to.