Eva Sørhaug har gjort karriere i USA med regien på en rekke store tv-serier – og oppdragene har stått i kø. Nå  er hun aktuell med kritikerroste Yellowjackets på Paramount+.

Yellowjackets har nettopp hatt premiere til mer enn godkjent av et samlet kritikerkorps. Serien er delvis et dram om å overleve, dels psykologisk skrekk og dels oppvekstdrama .

I serien møter vi et lag med et lag talentfulle fotballjenter på high school som overlever en flyulykke dypt inne i villmarken i Canada. Serien forteller om et lag som går fra å være sammensveiset til noe h elt annet i ødemarka med blodige galskap. Serien tar oss videre til 2021 og det som begynte i villmarken er langt fra over. I rollene finner vi blant annet Christina Ricci og Juliette Lewis.

Kill Bill møter Fluenes herre

– Hvordan vil du plassere Yellowjackets sjangermessig?

– Jeg tenkte litt sånn Kill Bill på steroider møter Fluenes herre. Det som er litt morsom fortiden er hvordan de løser opp sjangerne selv om det må føles at det er samme univers.

– Hvor stor frihet får du i forhold til manuset?

– Det varierer fra produksjon til produksjon. Jeg opplever at hvis jeg påpeker noe på manuset så blir jeg lyttet til. Jeg kan si «dette har jeg sett seks hundre ganger før, kan vi finne på noe annet? Hvorfor handler karakteren slik, jeg forstår det ikke – det gir ikke mening.» De er veldig lydhøre og åpne så lenge vi er enige om retningen for hvordan det skal gå videre. Jeg kan selvsagt ikke bytte ut en rød kjole hvis den er helt essensiell om to episoder, men eller opplevde jeg både på Yellowjackets og Your Honor at de var veldig interesserte i det samarbeidet.

Bygge tillit

– I Yellowjackets har du med store stjerner som Christina Ricci og Juliette Lewis, hvordan er det å forholde seg til de m på innspillingen?

– De er dritflinke! Jeg er jo mammaen på innspillingen. Jeg kan jo ikke være nervøs. Hvis jeg er nervøs, hvordan kan de ha de da? Det handler mer å finne ut hva de trenger, hva slags regi de trenger, vil de ha regi, hva slag tilbakemeldinger trenger de. Alle trenger tilbakemelding på at de er gode. Du kjenner jo til USA «you are fantastic» og alt det der.

Jeg synes jo også at det er gøy med slike tilbakemeldinger, men jeg prøver å si min ekte mening. Så hvis jeg ikke synes det er bra, så gir jeg ikke uttrykk for at det er bra. Jeg er høflig selvfølgelig, men hvis jeg vet at de har noe å gå på og kan bedre – så prøver jeg å finne ut det. Det er en måte å bygge tillit på så det vet at det ikke er en masse bullshit jeg kommer med.

Amerikanske forhold

Her hjemme er Eva Sørhaug mest kjent for å ha regissert langfilmene Lønsj og 90 minutter. I USA har hun tidligere hatt suksess med serier som Damnation, Your Honor og American Gods. 

Hun har att amerikanske management helt siden hun laget den blodige  thrilleren  90 minutter med Aksel Hennie i 2012. Hun startet USA-karrieren med Damnation i 2017 og fulgte opp med to episoder av Falling Water. Siden har dert gått slag i slag. Suksess avler suksess.

– Hva er den store forskjellen på å lage en serie i Norge og USA?

– Det er jo et mye større apparat. Hvis du vil at ting skal bevege seg fortere så kan jeg få det til i Norge. I USA blir det som å sparke på en kjempe med lilletåa. Til tider kan det gå på tålmodigheten – som når du skal flytte lyset fra den ene siden til den andre. På selve innspillingen er det et mye strengere hierarki. I tillegg er fagforeningene mye sterkere, noe som er veldig bra for meg i rollen som regissør. I Norge er regissørforeningen altfor svak, noe som gir produsentene altfor mye makt.

Det er helt fantastisk med DGA (Directors Guild of America) for der er det så ryddig. For meg er det helt fantastisk; de sørger for at pengene kommer inn og de har egne agenter som kommer på settet og kontrollerer at alt går rett for seg  – «har fått manuset i tide» og at alt går rett for seg.

– For eksempel var det på innspillingen av Yellowjackets nå var det booket inn et stunt. Så skjedde det et eller annet slik at jeg ble dobbeltbooket så da lurte de på om noe andre kunne gjøre et bilstunt som var booket. Det hadde ikke jeg noe mot produsentene lurte på at noen andre enn de vi opprinnelig hadde booket kunne gjøre det. Jeg tenkte at det er helt ok, jeg skulle ikke stå i veien for at vi fikk det beste resultatet. Da satt DGA ned foten. Det fikk jeg ikke lov til. DGA mente det var produsentenes problem som ikke hadde satt opp en kjøreplan som funket. Men den største forskjellen er at det er mye mer penger inne, slik at du har større muligheten underveis i produksjonen enn hjemme.

Døren til Hollywood

– Var det tv-serien den internasjonale suksessen til tv-serien Okkupert som åpnet dørene for deg vi Hollywood?

– Først var det spillefilmen 90 minutter som ble vist i Toronto. Det var den andre spillefilmen min. Så er det slik at når du blir tatt ut til en slik viktig festival, så går agentene til programmererne og spør hvem de bør følge med på. Så sa de Eva, hun har internasjonale kvaliteter og der bør snakke med henne. De kontaktet  meg, men da hadde jeg to små barn. Den gang var finansieringsmodellen annerledes og du fikk veldig dårlig betalt for å gjøre episoder, men du fikk veldig mye mer royalties. Nå har de gjort om på det, så nå kjøper de deg ut og du år en mye bedre sum.

Så gjorde jeg Okkupert, og den gjorde det kjempebra i utlandet og det traff akkurat å min episode da Ricky Gervais dra og tvitret om hvor bra den var.  Da begynte managementet å trykke på at «nå må du satse på tv». Det tok vel et par år før jeg ble med på det. Det starter med Damnation i 2017, og siden har det gått slag i slag.

Beinhard jobbing

– Du har skrevet egne filmmanus tidligere jobber du også med manus til tv-serier?

–  For å si den sånn, når jeg ser hvor mye disse showrunnerne jobber så er det ikke så innmari fristende. Det er pinadø 24/7 arbeid. Du har et press på deg som er helt umenneskelig. På Yellowjackets la de seg på et økonomisk nivå slik at de skulle slippe så mange av disse toppene som skulle mene noe, men så ser jo alle at det blir bra – så da vil jo alle mene noe. Plutselig så sitter du med ørten kokker som skal ha en mening. Det skal i tillegg gå fort det blir mye detaljer; «skal bikkja bli drept på den eler den måten» – og slik holder de på. Men det er klart jeg har lyst til å skrive manus – jeg har masse ideer og de har begynt å spørre » kan Eva komme å pitche?» Jeg får se ha det blir til. Akkurat nå synes jeg det er deilig å regissere andres materiale, men akkurat nå har jeg mest lyst til å lage en spillefilm. Nå skal jeg ha litt ferie, men er usikker på om jeg skal skrive filmmanuset selv. Jeg er litt utålmodig.

– Har du noen norske planer?

– Jeg har også noen norske prosjekter som ikke er skrevet i stein ennå. Men når sant skal sies, de betaler jo atskillig bedre for jobben i USA, det går fortere hvis de først sier at det blir noe av prosjektet på tv. Nå har jeg bedt dem om å holde seg unna meg et par måneder slik at jeg kan få hodet over vannet og finne litt inspirasjon.