Atter en gang har Ravenheart filmfestival samlet en flokk entusiaster for å feire godbiter fra sci-fi, horror og fantasy-verden som ellers ikke blir satt opp på kino. Cinema var selvfølgelig på plass og fikk sett en rekke forbausende gode filmer som du antakeligvis kommer til å høre mye om i tiden fremover.

Foto fra Hanne Treidene og elever hos Lillestrøm VGS: Henrik Winther-Lunde, Albert Bjerke Hommersand, David Huynh Le, Kristian Martinsen, Markus B. Håkonsen, Martin Kristiansen, Nathalie Isaksen Borgeng, Robin Bjerke Linnerud

Det yrer av liv hos Vega kino. Filmskapere og publikummere mingler side om side, blant rekvisitter som avkappede hoder, gummi-monster og hele lik oppstilt for fotomuligheter. Et mylder av filmelskere sprader også opp og ned trappene, eller stopper for å slå av en prat med en tilfeldig forbipasserende som er på vei ut eller inn av en kinosal.

Og det er mye å snakke om, for årets program er stappfullt av godbiter fra et bredt spekter av både sjangere og land. Hele 29 forskjellige nasjonaliteter er representert, deriblant Island med actionkomedien Cop Secret som omhandler den tøffeste politimannen i hele Reykjavik.

Filmen er regissert av keeperen på det islandske fotballaget og inneholder derfor naturligvis en hel drøss fotballvitser, sprinklet med en god dose skyting og bilkjøring. Den flåser med action-klisjeer i en selvironisk parodi på buddy-cop filmer som Lethal Weapon, hvor beinharde etterforskere aldri klarer å følge reglene til en skrikende politisjefsjef, og en superslem kjeltring som er så ondskapsfull at han alltid snakker gebrokkent engelsk selv om han egentlig er islandsk.

Kunstfilm med orgie

På en helt annen side av skalaen finner vi art house filmen Dawn Breaks Behind the Eyes, som er en slags hyllest til 70-tallets eurohorror-bølge. Denne tyske produksjonen blander gotiske kulisser med surrealistiske syretripper og poetiske dialoger, i en ganske så underfundig historie som konstant snur handlingen på hodet.

Filmen har dessuten såpass vakre bilder at kameramann Lukas Dolgner vant prisen for beste foto på festivalen. Og da vi treffer han i foajeen forklarer han at målet med kinematografien ikke bare var å vise virkeligheten, men også å forsøke flytte karakterenes følelser fra innsiden til utsiden. Om dette kanskje høres noe merkelig ut i utgangspunktet, så blir det derimot ganske tydelig hva han mener når vi ser den eksperimentelle filmen.

Flere av filmens crew har også tatt turen til Oslo for anledningen, og regissør Kevin Kopacka forklarer at hans bakgrunn fra kunsthøyskole har påvirket hvordan han liker å bygge historier uten kronologi, men heller hoppe frem og tilbake i narrativet for å skape atmosfære. Sammen med ham møter vi også hovedrolleinnehaver Frederik von Lüttichau som forteller at det var en litt spesiell innspilling.

– Vi var en liten gruppe skuespillere og den ble filmet i et slott i Tyskland som vanligvis blir leid ut til bryllupsfeiringer. Men tidligere skal det visst også ha vært brukt til å ha sex-fester der, og det var en fin atmosfære til å lage filmen, for noe av det aller første vi gjorde var å spille inn en orgie-scene med masse nakne folk.

Siden dette betydde at en gjeng fremmede måtte bli kjent med hverandre i bare messingen, brukte de en litt ukonvensjonell måte på å finne motivasjonen.

– Vanligvis så sier man gjerne at det ikke er tillatt med alkohol under innspillingen, men noen ganger trenger man litt hjelp for å slappe av. Så vi drakk en del whisky for å komme i humøret, og siden vi trengte flest mulig kropper med i scenen, så det var noen bak kamera som faktisk ble med de også. Både hun som stod for make-up og mannen som gjorde spesialeffekter sa bare «fuck it» og kastet klærne.

Om dette kanskje høres gøyalt ut, så understreker derimot von Lüttichau at sex scenen ikke bare var fryd og gammen.

– Orgien ble filmet i en kald kjeller, og i løpet av scenen blir det kastet masse slim over oss som vi skulle åle oss rundt i. Og når kaldt slim dekker hele huden din, så trekker det ut all energi av kroppen din. Så på slutten av scenen ser det ut som vi lider skikkelig, for det gjorde vi virkelig også.

Kort og godt

Blant de mange kortfilmbolkene på Ravenheart-programmet er det også en mengde godsaker, deriblant Guts om en mann som har innvollene på utsiden av kroppen, Crappy Christmas – en claymation film om et barn som blir voldtatt av prester, Wall#4 – en slags metafilm hvor skuespillerne kommenterer på folkene i kinosalen, Freya – en dystopisk fremtidsvisjon som tatt rett ut av Black Mirror, og den norske crazykomedien Baby Boom om alkiser som har sex med romvesen.

Min personlige favoritt er derimot kortfilmen Stuffed, om en kvinnelig taksidermist med drømmer om å stoppe ut et ekte menneske, og mannen som er mer enn villig til å bli hennes offer. Om det morbide konseptet ikke var pirrende nok i seg selv, så blir filmen enda mer spesiell av at det også er en musikal, med ganske så fengende låter om å leve for alltid som utstoppet. Den kan minne litt om Tim Burton’s Sweeney Todd, men er faktisk utført på en bedre måte, og regissør Theo Rhys er definitivt et navn å følge med på videre. Filmen var rett og slett nydelig på stort lerret, men kan også sees på Youtube:

 

Funnet fjolleri

Det er også flere found footage filmer med på Ravenheart programmet. En av disse er den amerikanske komedien Deadstream som gir seg ut for å være en Youtube-video der en influenser skal utfordre seg selv til å overnatte i et hjemsøkt hus. Naturligvis går ikke dette helt knirkefritt, og snart løper han fra det ene spøkelset til det andre.

Filmen er åpenbart et kjærlighetsprosjekt fra debutant Joseph Winter, som både har skrevet, regissert og spiller hovedrollen i filmen, noe som gjorde at festivalen ga ham prisen for beste mannlige skuespiller. For det er nettopp denne mannens fjollete karisma som gjør filmen uhorvelig underholdende, da han virkelig tar Youtube-plattformen på kornet og harselerer med alt fra sponsoravtaler som skytes inn på særdeles upassende punkter, til et løpende kommentarfelt som hele tiden påpeker hvordan alle spøkelsene sikkert bare er juks og bedrag.

Skumlere vinkling

En helt annen tilnærming til found footage-sjangeren finner vi i den kanadiske produksjonen Curse of Aurore som gjør en kunst av å snike inn overnaturlige gnist i øynekroken. Selv om denne også handler om noen som klarer å irritere på seg et spøkelse i et hjemsøkt hus, er tonen mye mer alvorlig enn Dearstream og stemningen faktisk ganske så guffen til tider.

Også her har flere fra crewet tatt turen til Ravenheart helt på egen regning, og den Amerikanske regissøren Mehran Torgoley forteller at han lagde Curse of Aurore på en måte som han liker å kalle for «feriefilm».

– Før i tiden, da folk tok med seg videokamera for å filme en ferie, så ville det typisk være filmet noen minutter her og noen der, men på den ferdige tapen så følger det ferieturen kronologisk. Og det var det vi ville med denne filmen.

Hovedrolleinnehaver Llana Barron forklarer også at mye av produksjonen ble som ekte opplevelser da alle karakterene var basert på dem selv.

– Akkurat som jeg sier i filmen, så tilhører huset vi befinner oss i virkelig til min familie. Flere av rekvisittene er ekte ting fra gammelt av, og når jeg viser de andre karakterene rundt i huset er det akkurat slik jeg pleier å gjøre det når vi har besøk på ordentlig.

Dette forklarer kanskje også hvordan filmen oppnår en viss autensitet og følelse av at dialogen er improvisert. Llana Barron forteller derimot at alt var 100% skriptet.

– Jeg og de to andre skuespillerne hadde bare så vidt møttes to dager før, men når vi kom på settet og skulle begynne å filme, så var kjemien der fra første stund. Så når kameraet rullet var det som om vi var kjempegode venner fra gammelt av.

Denne kjemien har virkelig gitt avkastning, og gjorde også at Barron vant Ravenheart prisen for beste kvinnelige skuespiller.

– Det var veldig uventet å vinne. Siden jeg både skrev manus og produserte, så var jeg såpass opptatt fra et produksjons standpunkt, at jeg glemte at jeg faktisk var med foran kamera også. Så når jeg vant, ble jeg totalt overrasket.

Populær festival

Flere av de utenlandske filmskaperne jeg snakker med forteller at det er en spesiell opplevelse å være i Norge, og at de har blitt veldig godt tatt imot. Mange skryter også uhemmet av festivalledelsen og er oppriktig imponert over hvor mye de har fått til.

Det hele drives av tre ildsjeler, Adam Losurdo, Aladdin Alisic, og kurator Kay Olsen som gjør alt gratis på eget initiativ. Dette er fjerde gangen de arrangerer festivalen og årets versjon er mer suksessfull enn noen gang, med flere aktiviteter, større program, og enda bedre billettsalg. Arrangørene forteller at de også merker en forskjell i hvordan folk responderer.

Adam: – En av filmskaperne som har kommet i år er Christian Bachini fra Italia, og han reiser over hele verden til enhver festival for å promotere filmen hans, Escalation. Han fortalte oss også at alle han møter på hos andre filmfestivaler i både Europa og USA kjenner til Ravenheart. Vi ante ikke at andre enn de som sender inn filmer til vurdering faktisk visste hvem vi var. Så det er veldig gøy å høre.

Denne positive responsen gjenspeiles også i programmet, som er sterkere enn noen gang. Arrangørene forklarer at flere og flere filmskapere sender inn bidrag hvert år, og at denne anerkjennelsen også har gjort så de klarte å booke store blockbustere som Three Thousand Years of Longing.

Aladdin: – Når det kommer til det amerikanske studio-systemet så er dette den største filmen vi har satt opp. Og med all denne oppmerksomheten så føles det veldig bra, men det kommer også sammen med et ekstra press om å fortsette å levere på en større og bedre skala.

Kjemper for sjangerfilmen

En måte de har klart å heve standarden har vært å markere 100-års jubileet av den tyske stumfilmen Nosferatu med en visning i Jakobs kirke satt til live musikk. Aladdin Alisic beskriver det som en ting man bare får oppleve en gang i livet, og sier billettene ble utsolgt ganske fort.

Aladdin: – Det var en veldig spesiell stemning under visningen. Når kirken begynte å fylle seg med publikum, så ble det bare mer og mer surrealistisk. Og da musikerne begynte å spille fikk jeg gåsehud. Når de kom til filmens crescendo var det helt magisk og atmosfæren var akkurat slik Nosferatu skal være.

Med flere andre utsolgte visninger og et bredt program bestående av titler som er bortimot umulig å se andre steder, er de tre ildsjelene ikke i tvil om at det er både interesse og behov for en sjangerfestival i hovedstaden.

Aladdin: – Jeg føler at sjangerfilmskapere har en tendens til å være mye mer ærlige som kunstnere. Ikke at det gjelder absolutt alle filmer, men det er en trend blant realistiske drama der filmskaperne er mer opptatt av å fronte politiske agendaer. Mens det føles som sjangerfilmer kommuniserer nettopp det de vil kommunisere. Det er som om filmskaperne tar sine drømmer over til lerretet og gir oss alt de har.

Kay Olsen påpeker at sjangerfilmer dessuten har blitt betydelig mer anerkjent med årene, og viser til hvordan denne type film også har blitt mer og mer vanlig å finne på andre mer drama-fokuserte festivaler.

Kay: – For noen år siden var det Titan som vant gullpalmen i Cannes, og det er jo en ren body horror film. Og kontra høyt aktede drama som blir populære i en kort stund, så har sjangerfilmer ofte lengre levetid, da folk gjerne ser de om og om igjen.

 

 

Veien videre

Neste år blir festivalens 5-års jubileum. Arrangørene har ikke helt bestemt hvordan dette skal markeres enda, men leker med mange ideer. De tenker også å spre festivalen utover, ved å ha mindre pop-up eventer på flere kinoer, og gjøre flere spesielle visninger som Nosferatu.

Aladdin: – Vi må også få Norsk Filminstitutt (NFI) til å få opp øynene og se hva vi driver med her. Vi har gjort dette i 4 år nå helt på eget initiativ, og vi har ikke tatt ut en krone i lønn. Absolutt alt går tilbake til å skape festivalen.

Adam: – Vi har søkt etter støtte mange ganger, uten å få et eneste øre. Men når man ser hva vi har fått til her, så er det latterlig at vi ikke skal få støtte slik som andre festivaler. For hvordan skal kulturen få rom til å vokse, når ingen nye får lov til å prøve seg?

Kay Olsen understreker også at festivalen ikke bare har bevist at det er et marked for denne type film, men at den dessuten fungerer som en nettverkings-plattform blant filmskapere. Og det er faktisk filmer som har blitt laget som direkte resultat av tidligere festivaler.

Adam: – For to år siden viste vi en kort skrekkfilm hvor filmskaperne også møtte opp på festivalen. Og en av disse fortalte oss om et prosjekt han gjerne ville lage. Vi elsket ideen, og fikk skaffet penger til å produsere den fra NFI. Så filmen Tistlebu er nå ferdig produsert, og eksisterer ene og alene på grunn av Ravenheart.

Aladdin: – Dette er også noe vi ønsker å oppnå med denne festivalen, hvor vi får filmskapere fra hele verden til å møtes og snakke sammen. Vi burde jo jobbe sammen og gro, så derfor introduserer vi alltid filmskapere til hverandre. Men dette er jo en festival vi har skapt helt uten noen som helst midler. Så bare tenk hva vi kunne fått til hvis bare hadde fått litt hjelp.