Ravenheart er over for denne gang og her får du noen av høydepunktene fra årets festival.

Programmet til Ravenheart International Film Festival (RIFF) består av en blanding horror, sci-fi og fantasy, sprinklet med en god dose mørk humor, og årets utgave hadde et bredt spekter herligheter fra en rekke land.

Festivalen åpnet med en visning av Alien on Stage; en fortreffelig dokumentar fra England om en gruppe middelaldrende bussjåfører som bestemmer seg for å sette opp et teaterstykke basert på Ridley Scotts kultklassiker Alien. På tross av skranglende evner og erfaring tar de fatt på oppgaven med smittsom entusiasme, og om selve teaterstykket kanskje blir møtt med mer latter enn skrekk, så er historien desto mer munter og hjertevarmende.

Det samme kan derimot ikke sies om norske De uskyldige som holder en gjennomgående guffen stemning fra begynnelse til slutt. Handlingen spinner rundt et finurlig drabantby-univers hvor små barn utvikler overnaturlige evner, med dertilhørende mangel på ansvar og empati. Både foto, musikk, og ikke minst de unge skuespillerne imponerer også med fabelaktige prestasjoner til den grad at det hever standarden for norsk skrekk. Dette var åpenbart også en yngling hos festivaldeltakere som flokket til en utsolgt visning hvor regissør Eskil Vogt møtte opp for å fortelle om inspirasjonen til filmen.

Regissør Eskil Vogt (andre f.v.) sammen med festivalarrangører Aladdin Alisic, Kay Olsen og Adam Losurdo (Foto: Kai Simon Fredriksen)

Arrangørene forteller

En annen visning som fikk mye oppmerksomhet var Escape from New York i anledning filmens 40-års jubileum, og køen til kinosalen stod langt nedover trappene i Cinemateket. At en så gammel tittel fortsatt kan trekke et såpass stort publikum sier noe om hvor stor interessen for denne typen sjangerfilm er også i Norge, og festivalarrangør Aladdin Alisic mener det tydelig er et sterkt ønske og behov for en festival som RIFF i hovedstaden.

Aladdin: – Vi har lært at tørsten for disse filmene er vanskelig å slukke, derfor ser vi på mulighetene for ekspandering ved å legge til en ekstra dag i programmet.

Han melder også om større forhåndssalg enn tidligere, og initiativtaker Adam Losurdo sier de er både ser på seg selv som heldige og stolte over å ha klart å få til en fysisk festival, på tross av pandemien som har gjort at mange andre festivaler kun avholdes digitalt.

De uskyldige ble svært god mottatt av publikum. (Foto: Kai Simon Fredriksen)

Adam: – Det er enda bedre oppmøte i år, og det er fantastisk å se etter alt det harde arbeidet vi har gjort for å få dette til. Trenden i disse dager er jo at alle festivaler blir mer og mere digitale, men selv om det å streame film hjemme hos seg selv kan ha sin verdi, så kan det ikke erstattes med følelsen av å sitte i en mørk sal sammen med folk du kanskje ikke kjenner og oppleve en film kollektivt. Det har nesten blitt nostalgisk. For hvis foreldre ikke oppdrar barna sine til å få opplevelsen av å gå på kino, så vil de aldri vite hva det er for noe, men bare tro at film er noe man ser hjemme. Og det er kanskje også dit vi er på vei, så da følte vi det var ekstra viktig å kunne avholde en fysisk festival.

Stemningen er også merkbart mer avslappet på årets festival, etter at munnbind og restriksjoner har lettet noe. Så selv om det er vanskelig å glemme at vi fortsatt er midt i en pandemi, har vi kanskje funnet oss noe mer til rette med tiltakene, som f.eks. at deler av kinosetene er sperret av.

Aladdin: – Vi så aldri på en digital streaming-festival som en mulighet. Så vi diskuterte lenge hva vi skulle finne på hvis covid satte bremser for oss; om vi skulle forskyve datoen eller hvordan vi kunne sikre det at publikum skulle få sitte sammen i en kinosal og nyte filmen på et enormt lerret og et massivt lydsystem. Du ler, gråter og blir både henrykt og redd i en sosial setting. Det er det «cinema» handler om.

Det ble også avholdt en konkurranse hvor man skulle gjette antallet jelly-beans i norgesglasset. (Foto: Kai Simon Fredriksen)

Avkappede hoder

For å ytterlig bygge opp stemningen kom også bandet El Dorado for å spille kjærkomne versjoner av kjent filmmusikk i loungen til Cinemateket, og i foajeen var det dessuten stilt opp to avkappede hoder for fotomuligheter. Disse stammer fra tv-serien Wisting, hvor Adam Losurdo har jobbet som special make-up artist, og han nekter ikke for at yrket også påvirker hvordan han jobbet med utvelgelsen av festivalprogrammet.

Adam: – Vi har alle små gremlins i hjernen som er der hele dagen, og påvirker alt vi gjør. Så når jeg ser på film er det alltid noen effekter som er lette å se hvordan de var laget, så man blir veldig kritisk og sier rett ut om noe er bra eller dårlig. Hvorfor har de gjort det på den måten…? Eller kanskje de har funnet veldig smarte løsninger også, hvor du forsvinner inn i filmen pga. effektene.

Aladdin: – Det er også en fin linje mellom dataanimasjon og praktiske effekter, for til syvende og sist så er dette bare redskap for å fortelle en historie. Vi titter etter hvordan filmskapere benytter disse, og hvis redskapene overskuer det endelige produktet så er det kanskje ikke et kunstverk lengre. For det som skaper en flott effekt er ikke nødvendigvis bare effekten for seg selv, men hvordan det passer inn med filmen. Så i år ga vi også prisen for beste effekter til kortfilmen The Relic, som har en perfekt balanse mellom selve håndverket og hvor mye man skal vise og ikke vise.

Sort, sortere, sortest

En fin balanse var også å finne i Sweetie, you won’t believe it; en slags gangsterkomedie fra Kazakhstan om en vennegjeng på fisketur som roter seg borti en voldelig mafiabande. Med i miksen kommer også en inngrodd bygdepsykopat og et stort antall oppblåsbare sexdukker, i en handling som kan minne om en slags blanding mellom The Hangover og Wrong Turn.

Et avkappet hode i foajeen gjorde sitt for å sette stemningen. (Foto: Hanne Treidene)

I årets kortfilmbolker fant vi også en rekke skjulte juveler, deriblant den fantastiske Endgame om en gutt som spør faren sin om å fortelle en skummel historie, men får høre noe som er litt mer skremmende enn det han hadde forventet. En annen favoritt var også Fucking Ghosts, om en familie som flytter inn i et hus som viser seg å være hjemsøkt, men kanskje ikke akkurat av den typen spøkelser du er vant til å se på film. For dette huset var nemlig bygget på ruinene til en nedbrent bordell, og alle åndene er derfor opptatt med å gjøre akkurat det tittelen lover.

Betydelig mindre humoristisk, men desto mørkere ble det i den adrenalinpumpende Cross the Line, som viser hvor galt det kan gå når en selvskadende kvinne lurer en tilfeldig mann inn i et djevelsk komplott bestående av både selvmord og drap. Den spanske filmen holder et intenst grep om publikum mens den drar oss ned i en grumsete verden med lyssky karakterer, og det tilsynelatende ikke er noe annen utvei enn å bli en del av faenskapet selv.

Priser

Cross the Line fikk også pris som årets beste film, sammen med hovedrolleinnehaver Mario Casas som ble kåret til beste mannlige skuespiller. Ovennevnte De Uskyldige vant også priser for både beste foto til Sturla Brandth Grøvlen, og beste kvinnelige skuespiller gikk til 9 år gamle Rakel Lenora Fløttum som imponerte stort. Arrangør Adam beskriver dette også som hans største øyeblikket på festivalen.

Prisen for beaste kvinnelige skuespiller gikk til 9 år gamle Rakel Lenora Fløttum. (Foto: Hanne Treidene)

Adam: – Rakel er en søt jente som kom hit sammen med moren sin og et stort smil. Hun forventet seg ikke noen ting, og du kunne se hun lyste opp og ble helt overveldet da hun fikk prisen. Og det var så fortjent, at jeg ble helt rørt.

Aladdin: Hun var jo fantastisk i De uskyldige! Og det at en så ung, debuterende skuespiller klarer å løfte hele filmen på det viset, det var gripende. Det er nettopp slike øyeblikk som festivalen handler om og gjør det hele verdt det. Vi er 4 folk som jobber dette hele året uten å tjene en krone, men når man får oppleve noe sånt så har man bare lyst til å fortsette for å gi både filmskapere og publikum den opplevelsen de fortjener. Så den kjærligheten til håndverket, med en slik hengivenhet og lidenskap som Rakel utviste, det er den beste følelsen som finnes.

Bare dagen etter festivalen var det derimot tid for arrangørene å begynne arbeidet med neste festival, så hvis du ikke fikk med deg denne kan undertegnede i hvert fall trygt anbefale å ta turen til neste år.

Delta i diskusjonen