– Det er sinnssykt hvor mye av denne historien som stadig er relevant, sier regissør Audrey Diwan om Venezia-vinneren Hendelsen, basert på Annie Ernaux’ roman om sine opplevelser med et uønsket svangerskap i Frankrike på sekstitallet.

 For ganske nøyaktig ett år siden vant Audrey Diwans film Hendelsen Gulløven på filmfestivalen i Venezia. Nå er det klart for norsk premiere på spillefilmen, som er en adapsjon av Annie Ernaux’ roman basert på forfatterens egne opplevelser med et uønsket svangerskap i Frankrike på sekstitallet, da abort fortsatt var forbudt i landet.

Også filmens handling utspiller seg på denne tiden, men når Cinema snakker med den franske regissøren via Zoom sammen med en liten gruppe internasjonale journalister, forteller Diwan at hun ikke ønsket å lage en periodefilm.

– Jeg ville at filmen skulle være en form for fysisk opplevelse, og mens jeg skrev manuset hadde jeg i tankene at det som var sitasjonen den gang i Frankrike stadig er et problem i mange land. Istedenfor å lage en periodefilm, ønsket jeg å fokusere på kroppslige opplevelser, sier Diwan.

– Filmspråket jeg valgte, hjalp også mye i så måte, legger hun til.

Sterkt subjektivt filmspråk

Hendelsen har et utpreget subjektivt filmspråk, med klaustrofobiske bilder som hele tiden ligger svært tett på hovedkarakteren, den unge studenten Anne (spilt av Anamaria Vartolomei). Dette bidrar også til å gi dramaet en thrilleraktig følelse.

– Da jeg leste boka, kjente jeg at den har en intim nerve, eller trang, fra start til slutt. Det er også elementer som nærmer seg body horror-sjangeren – hvor kroppen er blitt noe fremmed for hovedpersonen, på grunn av det som vokser i den, som jo også er knyttet til tid. Jeg ville ikke at filmen skulle være body horror i seg selv, men bruke disse opplevelsene jeg hadde av romanen – inkludert den sterke følelsen av at tiden løper ut for henne, med de nært forestående eksamenene og så videre. Og dette er jo ingredienser fra thrillersjangeren, sier Diwan.

For regissøren var også lyddesignen viktig for å skape nærhet mellom hovedkarakteren og publikum.

 – Jeg ville at alle skulle forstå hva hun tenker på, selv om hun ikke sier noe – og ikke kan gjøre det, fordi en eventuell abort er ulovlig og noe ingen snakker om. Noen ganger kan lydbildet kun gjengi hennes følelse av å være i sine egne tanker, og så brytes brått av at hun for eksempel plutselig blir klar over de andre studentene rundt seg.

Diwan forteller videre at hun også brukte både lyd og bildeutsnitt på flere vis for å framheve hovedpersonens følelse av ensomhet og isolasjon.

– Jo lenger vi går inn i hennes historie, jo mer er bildene låst til henne, nesten så det er kvelende. Det var et bevisst valg. Jeg liker for eksempel også å bruke offscreen-lyd, hvor man hører andre karakterer mens bare Anne er i bildet, fordi hun er alene.

Krevende hovedrolle

Var det vanskelig å finne den rette hovedrolleinnehaveren til filmen? Det er åpenbart en krevende rolle, og skuespilleren måtte jo også være ung.

– Ja. Jeg ba min casting-ansvarlige om å lete etter en teknisk dyktig skuespiller, fordi det måtte være en som kunne spille til tross for at fotograf Laurent Tangy skulle ligge så nære henne hele tiden. Den nærheten gjør også at skuespillet må være veldig minimalistisk og subtilt. Dessuten måtte jeg ha en som hadde en god forståelse av ord i seg selv, siden hun skulle spille en litteraturstudent, og svært mange vil vite at Annie Ernaux skal komme til å bli forfatter. Anamaria hadde alle disse kvalitetene jeg så etter, så det var en nokså enkel avgjørelse, forteller regissøren.

I filmen så vel som romanen er hovedkarakteren fra arbeiderklassen, og Diwan bekrefter at klasseaspektet var viktig for henne.

 – Jeg elsker også alt ved boka som ikke handler om illegal abort. I mine øyne sier den mye om frihet. En vesentlig side handler om å bevege seg fra et proletært miljø til en borgerlig, intellektuell verden – om å stille spørsmål ved sin posisjon i samfunnet, ikke bare som kvinne, men som en fattig kvinne. På denne tiden kunne du reise til England og ta en abort – om du hadde penger. Å potensielt dø av en farlig, ulovlig abort var et problem for fattige kvinner. Så klasseaspektet var veldig viktig i filmen.

Kvinner i sentrale posisjoner

Mange av de sentrale rollefigurene i filmen i tillegg til hovedkarakteren er kvinnelige. Men du har også en rekke kvinner i sentrale posisjoner bak kamera. Var det et bevisst valg, eventuelt knyttet til filmens tematikk?

 – Jeg bruker alltid de beste folkene til å lage film med meg. Jeg jobber også for det meste med folk jeg kjenner, og mange av dem er kvinner. Men vi er jo oppdratt til å tenke at folk i de viktigste funksjonene skal være menn. Mange produsenter – og jeg er heldig, for min er ikke blant dem – stiller spørsmål ved valgene om man vil ha mange kvinner i de ulike fagfunksjonene. Jeg har lært meg at man må stå for det man tror på istedenfor å følge forutinntatte oppfatninger om kjønn, svarer Diwan.

Var du på bekymret for at valget om å legge filmens handling til samme tidsperiode som romanen kunne få tematikken til å oppleves mindre relevant til dagens situasjon?

– Tvert imot. Jeg tenkte at det er sinnssykt hvor mye av denne historien som foregår i fortiden i Frankrike, som stadig er relevant. Lite endrer seg. Og jeg lette etter kjernen i historien, den kroppslige reisen, som var relevant både da og nå – for å belyse den.

– Kan du fortelle litt mer om ditt forhold til boka, som kom ut i 2000?

– Jeg leste boka etter jeg selv tok en abort, så jeg har et nært og fysisk forhold til både romanen og karakteren. Og Annie Ernaux skriver alltid om sitt eget liv, så da jeg skulle lage filmen, jeg følte at jeg kjente henne fra alle bøkene jeg har lest av henne, forteller Diwan.

– Å lese boka etter å ha vært gjennom en abort, fikk meg til å innse hvor heldig jeg var som kunne ta en medisinsk abort, i kontrast til hvordan det gjøres ulovlig. Den essensielle forskjellen er at den ene formen for abort er basert på medisinske rutiner, den andre på tilfeldigheter. Illegale aborter er avhengig av hvem du møter – vil de hjelpe deg eller melde deg til politiet? Kommer du til å dø under inngrepet, havne i fengsel eller vil det gå bra? Det er helt tilfeldig, og det er en uutholdelig tanke, avslutter filmskaperen.