Return to Seoul er et intrikat vev av unike øyeblikk som blir hos oss selv når vi ikke vil ha dem. Det er flyktige glimt av et liv preget av avvisning og den smertefulle følelsen av å være forlatt.

Når Freddie (Park Ji-min) tilfeldigvis ankommer Sør-Korea fordi en tyfon setter en stopper for planen om Tokyo, har hun ingen intensjon om å grave etter røttene sine. I bunn og grunn vil hun bare utforske Seoul, møte nye mennesker og danne vennskap. Likevel kan hun ikke ignorere den lille indre stemmen som insisterer på å avdekke sitt opphav. Dette fører henne til to bemerkelsesverdige erkjennelser: For det første at fantasien alltid gir bedre resultater enn virkeligheten, og for det andre at de 25 årene uten sine biologiske foreldre ikke bare har eksistert bare i hennes liv, men også i de biologiske foreldrenes liv.

Det handler om sårene som åpner seg tilfeldig og aldri lukker seg igjen. Freddie  danser, gråter av frustrasjon, spiller piano, og ordner stoler i forventning om å møte mennesker. Hun snakker knapt koreansk, famler med 22 ord og sender en WhatsApp-melding. Hun vender nok en gang tilbake til røttene hun aldri ønsket å kjenne til.

Denne delt smerten og frustrasjonen skaper spente scener der de forsøker å fylle. Freddies far prøver å gi henne noen unødvendige joggesko, og Freddie forlater dem som en symbolsk farvel til en del av seg selv. Men når Pandoras eske først er åpnet, er det umulig å lukke den igjen.

Tilbake til ensomheten

Filmens tidsreiser kan virke forvirrende i begynnelsen, men de gir oss innsikt i hvordan en enkelt dag kan forme resten av livet ditt. Etter hennes første besøk i Seoul møter vi Freddie igjen på ulike stadier i livet hennes, alltid med en ny personlighet, men den indre kampen mellom hennes sanne selv og den hun kunne ha vært, ligger alltid i bakgrunnen. Fortiden som aldri eksisterte og nåtiden som hindrer henne i å være lykkelig, blir fylt med meningsløs sex, musikk og partnere som hun kan kaste bort med et fingerknips.

Det er fascinerende hvordan hovedpersonen i Return to Seoul bokstavelig talt er «Lost in Translation». Å forstå hverandre blir en utfordring, og Freddie kan ikke unngå å blande følelsene med lystene. Det er ikke at hun er ensom; det er at hun tror at ensomhet er det hun ønsker.

Finne seg selv

Det er lett å mislike Freddie. Hun er helt absurd, mangelfull og amoralsk, men hun er også ødelagt innvendig. Den eneste måten hun kan sette sammen sine egne deler er ved å prøve å forstå seg selv.

Hvis du forventer en spennende thriller om en ung kvinne desperat på jakt etter sitt opphav eller et følelsesladet drama der alle følelser blir avslørt og diskutert, så er Return til Seoul ikke den rette filmen for deg. Denne filmen beveger seg elegant mellom subtile nyanser, utforsker den komplekse personligheten til en sint og ukontrollerbar hovedperson, analyserer selve begrepet familie og har en underliggende tema om forsoning med fortiden.

Park Ji-min gir en imponerende forestilling i sin debutrolle. Hun bringer fram nyanser, dybde, og tvil som mange andre skuespillerinner ville trenge år for å oppnå. Dette er en ikonisk rolle som effektivt utnytter det subtile manuset.

Return to Seoul sitter fast i tankene dine lenge etter at rulleteksten er ferdig. De uforglemmelige setningene, de tvungne farvelene og Tinder-dates som påvirker jobbutsiktene dine. Dette er kanskje den filmen som best formidler hvordan en overveldende spekter av følelser kan føre til de mest ugunstige beslutningene, en mental sperre, en konstant kamp med deg selv der det ikke finnes noen vinnere.

Return to Seoul er en av årets store filmopplevelser.