«Verdens verste menneske» - Livets overganger - og usikkerheten når de skal leves
5Total vurdering

Verdens verste menneske er en spenstig tittel på en film. Hva kan den handle om, tenker vi når vi hører den for første gang? En person fullstendig blottet for empati? En korrupt politiker hvis hovedaktivitet er å lyve? En barnemorder uten anger? Alt dette kunne det vært. Men ikke her. Joachim Triers melding i hans nye film er mer subtil enn som så.

Verdens verste menneske er plukket ut til hovedkonkurransen i årets festival i Cannes. Noe slikt har norske filmer oppnådd bare ni ganger før. Den siste var gangen var Triers egen  Louder Than Bombs (2015), og vi må tilbake til 1979 for å finne en norskspråklig film i dette «finaleheatet» på filmens verdensscene, nemlig Anja Breiens Arven.

The Worst Person in the World 127min | Comedy, Drama | October 13, 2021 (France) Summary: It chronicles four years in the life of Julie, a young woman who navigates the troubled waters of her love life and struggles to find her career path, leading her to take a realistic look at... Read all
Countries: Norway, France, Sweden, DenmarkLanguages: Norwegian

Sommerlig Oslo

Nok en gang tar Trier oss med rundt i Oslo. Et sommerlig Oslo som strekker seg fra Ekeberg, via Gamlebyen, Barcode og St. Hanshaugen til Frogner, utgjør det meste av geografien i filmen. Men Oslo er ikke til stede bare som geografi. Filmen gir også et portrett av Oslos innbyggere. Iallfall noen av dem; den urbane middelklassen som er i ferd med å skape seg sin egen – og i utgangspunktet ganske trygge – tilværelse i det voksenlivet som begynner omtrent ved rundingen av 30-års merket. Det er her mulighetene ligger. Men også snublesteinene, i form av det altovergripende familielivet, tvilen på om man har gjort de riktige valgene så langt i livet. Og kjærligheten.

Trier behandler store temaer. Men han tar dem ned i det hverdagslige og personlige, og viser at det er her de hører hjemme.

Rammefortellingen sirkler rundt Julie (Renate Reinsve) i sitt siste år før nettopp 30-årsdagen, og i tiden som følger etter den. Den fortelles i tolv episoder, som har hvert sitt tema, men like gjerne kan forstås som faser i et hendelsesforløp. Julie bor sammen med Aksel (Anders Danielsen Lie), en vellykket og framgangsrik tegneserieskaper med både undergrunnskred og intellektuelle ambisjoner. 44-årige Aksel føler at noe mangler, og tar for gitt at det er barn. Julie vil ikke ennå, hun har mer liv å leve først. Vi introduseres for disse temaene i en blanding av alvor og humor som mange vil kjenne seg igjen i.

Sterk innsats

Trier forteller historien på en overbevisende og varm måte. Dette skyldes ikke minst manuset, som han har skrevet sammen med sin faste makker, Eskil Vogt. Dessuten legger vi merke til Reinsves sterke innsats i å skape en Julie som bærer på tvilen. Ikke alle hennes valg er «gode» forstått som gjennomtenkte og moralsk høyverdige. Hun prøver og feiler. Reinsve spiller i «det lille formatet». Her er det kun få scener hvor stemmene heves. Hennes (og Triers) virkemidler er mer lavmælte. Men de blir ikke utydelige. Vi får en fin balansegang som kun gode filmer og godt skuespill klarer å formidle. Lie bidrar også med en svært god rolletolkning. Han går fra å være den snille og forståelsesfulle, men dominerende mannen, til en mer innsiktsfull posisjon – næret av hendelser som ikke skal avsløres her.

Noe av det som aller mest skaper denne filmens sterke univers, er samspillet i enkeltscener. Først og fremst mellom Reinsve og Lie, men også mellom Reinsve og Herbert Nordrum, som spiller karakteren Eivind. Kasper Tuxens kamera hviler på ansiktene, akkurat så lenge vi trenger. Her gir Trier oss tid til å være med, tid til å leve oss inn i karakterens indre.

Episodisk form

Trier og Vogt har valgt en episodisk form som har flere likheter med et Woody Allen-univers. Episodene er klart atskilte med tekstplakater som annonserer neste tema, etter en raskt fortalt prolog som setter scenen. En fortellestemme (Ine Jansen) guider oss gjennom en del av overgangene. Temaet kretser rundt kjærlighet, både den man kan få, men ikke klarer å motta – og den som virker forlokkende, men som kanskje ikke er noe mer enn nettopp det.

I Verdens verste menneske finner vi solid håndverk på alle plan. Ikke minst ser at Olivier Bugge Couttès klipp gir oss gode filmopplevelser. Overgangene er ofte filmatisk spennende, og de er utpreget visuelle. Trier burde ha gjennomført dette enda tydeligere. Episodeinndelingen og fortellerstemmen gir oss noen ganger for lite frihet til å skape vårt eget opplevelsesunivers gjennom fortellingens drøye to timer.

Mot slutten av filmen øker Trier og hans stab trykket. Vi ser at alt som har skjedd før har hatt en rolle å spille for å skape denne utgangen på historien. Det er kanskje først nå, når vi er blitt godt kjent med karakterene, at vi kan bli med på denne reisen. Den lange avsluttende delen er svært vakkert gjort. Trier våger å gå fra den delvis komedie-baserte innledningen til noe som lodder mye dypere. Et godt og modig valg.

Delta i diskusjonen