En fersk film om visekunsteren Cornelis Vreeswijk (1937-1987), har mye å by på, men den glemmer noe viktig.
PÅ KINO FRA 26. APRIL: Jeg så Somliga går med trasiga skor på Victoria-biografen på Søder i Stockholm for noen uker siden, like i nærheten av der Cornelis bodde de siste årene av sitt liv. Jeg så den i sal 8, som er den minste salen jeg har vært i på en kommersiell kino. Den har elleve seter fordelt på to rader, og er så liten at stua i en liten OBOS-leilighet er mye større. Rett før filmen begynte var jeg alene i salen, og jeg tenkte at filmen ikke vekte interesse lenger etter at den hadde hatt premiere i Stockholm flere måneder tidligere. Så kom en til, og vi var plutselig dobbelt så mange.
Nok en gang får vi fortellingen om den plagede kunstnersjelen, den sterkt drikkende og i perioder amfetaminavhengige kjendisen. Vi møter en Cornelis som synger om de utstøtte, og som samtidig lever et liv der han støter folk fra seg og plasserer seg i en posisjon der det svenske samfunnet blir lei ham og alle skandalene.
Filmen gir et bilde av mannen som i store deler ikke er spesielt hyggelig, men vi får også biter av en varm og søkende person. Cornelis beskrives som en mann som bar på et mørke gjennom livet. Man kan spørre seg: Hvem er det egentlig som har på seg de «trasiga» skoene?
Mye arkivmateriale
Regissør Magnus Gertten, som tidligere har laget filmer om både Bjørn Afzelius og Zlatan, har hatt mye arkivmateriale til rådighet, og han har brukt det godt. Vreeswijk har da også vært en av de mest fotograferte personene i Sverige gjennom sine rundt tjuefem år som artist, fra tidlig sekstitall til han døde i en alder av femti i 1987. Dessuten får vi nytt materiale, intervjuer med flere av dem som kjente ham. Ikke minst noen av hans kvinner. Navn som Ann Katarin og Fatumeh er godt kjent fra sangene. Hans tidligere partnere Ingalill, Bim, Anita og Ulla er også med.
Dokumentaren er god, til dels svært god hvis vi bedømmer den kun på det håndverksmessige. Den er godt skrudd sammen, den har masse interessant materiale.
Samtidig lider den av en klar mangel. Gertten forteller om artisten som en følsom og brautende fyllebøtte med sterke innslag av fintfølende mann, noe som stemmer, men glemmer å dykke dypt i Vreeswijks kunstneriske bidrag. På dette punktet følger filmen i sporene til Amir Chamdins spillefilm Cornelis (2010), der Hank von Helvete spilte tittelrollen. Begge regissørene har vært mer opptatt av artistens turbulente personlige liv enn hva han bidro med i sin diktning og sin visekunst. Det bidrar til å gjøre fortellingen mer snever enn den burde være.
De utstøttes poet
Noe av det som faktisk var Vreeswicks bidrag var at han tok den svenske visen ut av idyllen, og inn i samfunnet. Han sang om de svake og utsatte i «folkhemmet», for eksempel i visa som har gitt tittelen til filmen. Gjennom å være langt mer direkte i sine bilder enn det som ellers var vanlig, testet og flyttet han grenser for hva som var akseptert i den offentlige samtalen i Sverige. Han var dessuten innom en mengde musikalske stiler. Og ikke minst brakte han Carl Michael Bellmann (1740-1795) tilbake til svenskene.
En annen side ved Vreeswijks liv er også underfortalt i filmen: Jack. Sønnen, som også ble artist, var opprinnelig tenkt inn filmen, men døde i april 2023. Hans bidrag hadde vært interessant. Vi får noen glimt fra hans barndom, og etterlates med et inntrykk av at han delvis ble oversett.
Mot slutten av livet opplevde Cornelis å være glemt, men han rakk å få en renessanse før han døde, ikke minst fordi Jan Erik Vold i en stor artikkel i Stockholmsavisen Dagens Nyheter gikk i rette med svenskene for at de ikke forsto å sette pris på sin store kunstner. Den hendelsen forteller filmen om, og vi får også høre om og delvis se et par av suksessene etter dette. Dessuten får vi glimt fra et tidligere ikke publisert intervju som ble gjort med ham helt på slutten av livet.
Det skal også sies at det er interessant å se på Vreeswijk i lys av dagens samfunn, som har gjennomgått en Metoo-prosess. Hadde han levd nå, hadde han nok vært en av dem som hadde måttet gjøre store selvjusteringer.
Berørt
Tilbake til Sal 8 på Victoria: Idet rulletekstene gir oss opplysninger om staben bak filmen, kommer lyset i salen på. Ved siden av meg sitter min eneste med-publikummer og gråter. Han er en mann i seksti-syttiårene. Han ser på meg, tørker tårene og utbryter at dette må være den beste dokumentaren som er laget. Og at han ble svært rørt av den. Det råder en sterk stemning av positiv sentimentalitet i den lille, røde kinosalen. Vi ble begge berørt av den.
Men samtidig; filmen unnlater å fortelle om viktige sider av Vreeswijks liv og virke. Det gjør den i så stor grad at det trekker ned helthetsinntrykket. En film som lanseres med undertittelen «Filmen om Cornelis» burde favne hele personen.
Cornelis Vreeswijk kan altså stadig berøre. Filmen vil kanskje bidra til det. Men mest vil den berøre dem som allerede kjenner ham. Akkurat det er kanskje helt greit. Den svenske artisten Titiyo får avslutte, under rulletekstene med sin ferske versjon av Somliga går med trasiga skor. Den er verdt å få med seg.