– Jeg synes det er viktig å fortelle alle slags historier om begge kjønn, som en ultimat form for likestilling, sier skuespiller Trine Dyrholm. I den prisbelønte Dronningen spiller hun en suksessfull advokat som innleder et forhold til sin ektemanns tenåringssønn.

– Vi er også nødt til å kikke inn i de mørke sidene og hvilke mekanismer som ligger bak dem, for å forstå strukturer i samfunnet vårt og hvordan vi fungerer som mennesker, sier den danske skuespilleren Trine Dyrholm.

I premiereaktuelle Dronningen spiller hun hovedrollen som den suksessfulle advokaten Anne, som setter hele tilværelsen sin i fare når hun innleder et forhold til ektemannens tenåringssønn etter at han flytter inn til dem for en periode.På spørsmål om hva som først appellerte til henne ved prosjektet, svarer Dyrholm at det først og fremst var å arbeide med regissør May el-Toukhy og hennes medmanusforfatter Maren Louise Kähne. Skuespilleren hadde også en rolle i deres forrige film Lang historie kort, i tillegg til at hun hadde samarbeidet med el-Toukhy på tv-serien Arvingene.

– De pitchet prosjektet for meg før de hadde et ferdig manus. Jeg kunne ikke helt vite hva resultatet ville bli, men jeg følte meg trygg i deres selskap og takket ja med en gang, forteller Dyrholm til Cinema.

– Jeg fikk lese forskjellige versjoner av manus, og har på den måten fått bidra til å forme karakteren min. Det normale er jo at skuespillere først kommer inn under den siste manusgjennomskrivingen, men jeg liker å bli involvert tidlig. Det gir mye når man står på opptak, fordi man har en felles idé om prosjektet og er godt kjent med regissørens visjon.

En ikke nødvendigvis sympatisk karakter

– Hvor viktig var det for deg å forstå karakteren, og eventuelt forsvare henne, da du tilnærmet deg rollen?

– Jeg synes ikke nødvendigvis man skal forsvare en karakters handlinger. Jeg er jo ikke enig i alt hun gjør, men prøver å forstå hva som ligger bak handlingene hennes. Min oppgave som skuespiller er å forsvare en karakter i den forstand at jeg lar publikum få kikke inn i karakterens indre kaos. Å interessere seg for hva som foregår i henne og skape gjenkjennelse er også et slags forsvar. Anne føler en eksistensiell ensomhet som man kanskje kan kjenne seg igjen i, sier skuespilleren.

– Vi har vært veldig opptatt av at karakteren ikke skal bli for kalkulerende. At hun ikke bare skal være en isdronning som vil være lett å avskrive, men at vi isteden menneskeliggjør henne. Da blir man som publikum forhåpentligvis tvunget til å forholde seg til henne – også om man ikke liker henne. For hun er jo ikke nødvendigvis sympatisk og «likable» gjennom hele filmen.

– Var dere bekymret for at hun ikke ville være sympatisk nok?

– Når man bestemmer seg for at filmens «point of view» ligger hos henne, er det jo en risiko for å skape en film med en usympatisk hovedkarakter. Men vi har vært interessert i å finne ut hvem hun er – og se om det kanskje også sier noe om oss andre, svarer hun.

– Under arbeidet var det ikke en bekymring. Jeg er ikke forfengelig når jeg jobber, da går man «all in» i karakteren. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg var litt bekymret i forkant av filmens premiere for hvordan folk ville reagere på karakteren – for hun er jo «a handful», kan man si.

Metoo-relatert tematikk

Responsen har imidlertid vært svært positiv. I januar hadde filmen internasjonal premiere på Sundance-festivalen i USA, hvor den ble belønnet publikumsprisen i sin programkategori. Senere samme måned ble den vist på Gøteborg Filmfestival, og der vant den både Dragon Award og publikumspris for beste nordiske film – samt at Dyrholm fikk prisen for beste kvinnelige skuespiller.

Cinema møtte Dyrholm da hun gjestet Oslo i forbindelse med festivalen Oslo Pix, der den noen få dager senere på ble stemt fram som publikums favorittfilm. I Danmark har Dronningen blitt en kinosuksess, med over 300 000 solgte billetter.

– Jeg er utrolig glad og beæret over de positive reaksjonene, og det er første gang jeg har fått så mange tilbakemeldinger fra folk – menn og kvinner, gamle og unge – fordi filmen har pirket i noe der er opptatt av. Det synes jeg er en stor gave, sier hun.

Filmens skildring av en seksuell relasjon med en skjev maktbalanse går rett inn i den senere tids metoo-tematikk – om enn med de typiske kjønnsrollene i et slikt maktforhold snudd på hodet.

– Hadde metoo noen påvirkning på filmens utforming, eller på hvordan den har blitt mottatt?

– Jeg tror ikke metoo påvirket hvordan filmen ble i særlig grad, men det har nok påvirket hvordan den har blitt mottatt, sier hun.

– Prosjektet var påbegynt en god stund før metoo, men denne bølgen er jo en reaksjon på noen strukturer som har eksistert lenge – den kom ikke ut av det blå. Filmen tar opp temaer som kan passe inn under knaggen metoo, men samtidig handler den om svik, drifter, familiehemmeligheter og makt, som Shakespeare, Strindberg, Ibsen og mange andre har skrevet om gjennom alle tider. Det har jo alltid vært der, men metoo har skapt oppmerksomhet rundt en taushetskultur, og satt mer fokus på likestilling og maktmisbruk.

Eksplisitte sexscener

Dyrholm berømmer begge sine mannlige motspillere, både Magnes Krepper i rollen som ektemannen og den ferskere Gustav Lindh som den unge stesønnen. Sistnevnte var 22 år gammel da de spilte inn filmen, selv om rollefiguren er en del yngre.

– Jeg opplevde at jeg hadde veldig god kjemi med begge, men for meg handler det å spille i vanskelige scener sammen mer om sjenerøsitet. Man skal passe på hverandre og hjelpe hverandre, fordi man skal risikere noe sammen i et kunstnerisk rom. Om man samarbeider og er sjenerøse, kan man også tørre å være modige sammen.

Blant filmens mer utfordrende partier er noen relativt eksplisitte sexscener mellom Anne og hennes unge stesønn.

– Scenene var detaljert beskrevet i manuskriptet, og ble svært profesjonelt ivaretatt. Det var nesten som å gjøre en stuntscene. Riktignok er det alltid spesielt å gjøre slik scener – men det er det også å skulle spille et sammenbrudd. Det er jo grenseutfordrende å være skuespiller. For meg er det viktig at scenene er der av en grunn, at de forteller noe – ikke bare for å sjokkere, for eksempel.

Hun forteller at sexscenene har fått noe omtale av dansk presse, men at det er andre sider av filmen som har rystet folk som har sett den.

– Noen ganger kan man si at det er pressen som blåser det opp, sier hun.

Et mindre vanlig perspektiv

– Det er litt spesielt ved denne filmen at den inntar den voksne kvinnens perspektiv?

– Man har nok oftere sett slike historier med den yngre gutten som hovedperson. Da er det gjerne mer romantisert, eller kvinnen er en eller annen form for isdronning.

– Tror du det hadde vært vanskeligere for publikum å holde med hovedpersonen om det handlet om en mann som innledet et forhold med en yngre jente?

– Det hadde helt sikkert vært annerledes. Det har jo også vært laget mange filmer om forhold mellom eldre menn og yngre kvinner, det har vært mer dyrket og normalisert i filmhistorien, sier Dyrholm.

– Men når det gjelder en karakter som begår en form for overgrep, tror jeg man innledningsvis er litt mer åpen for relasjonen om det er en eldre kvinne. Det er noe tabubelagt ved at en gutts grenser kan bli overtrådt, og man har en tendens til å romantisere drømmen om en eldre kvinne – uten at dette har blitt dyrket på samme måte som forhold mellom eldre menn og yngre kvinner. Hadde det vært en mann, hadde det nok vært lettere å avfeie ham som en ekkel gris, mens vi ikke er like kodet til hva vi skal mene om det når det er en kvinne. Det synes jeg er interessant å gå inn i, utdyper hun – og legger til:

– I denne filmen foregår det dessuten innenfor familiens fire vegger, som jo kompliserer det en smule.

– Hva ser du etter i filmprosjekter?

– Livet er så dyrebart og kort, så det er viktig at det man bruker tiden på gir en form for mening. Først og fremst handler det om hvorvidt jeg har en kunstnerisk «connection» med menneskene jeg skal lage filmen med – og med materialet. Er det noe som sier meg noe, i det som skal undersøkes? I tillegg går man gjennom forskjellige perioder i livet. Etter denne filmen, som betyr veldig mye for meg og som jeg har lagt mye energi i, kan jeg plutselig å ha lyst til å gå litt i motsatt retning og gjøre en komedie eller lignende, sier skuespilleren.

– Det skal være interessant, med muligheter for at det kan bli komplekst. Og så elsker jeg når rollen er motsetningsfylt. For meg føles vekselvirkningen mellom motsetninger i en karakter menneskelig og sann.

– Og det har man jo en del av i Dronningen?

– Jeg håper i hvert fall det!

Om forfatter

Aleksander Huser (f. 1974) har en mastergrad i medievitenskap med fokus på filmdramaturgi fra Universitet i Oslo, og en Writer/Director Diploma fra London Film Academy. Har hatt en rekke ulike stillinger innen norsk filmmiljø. Huser har også skrevet og regissert kortfilmer og utviklet egne langfilmprosjekter, og har undervist i film på høgskolene i Bø og Rena, samt på Nordland kunst- og filmfagskole. Skriver for tiden for Rushprint, Ny Tid, Modern Times Review og Z filmtidsskrift i tillegg til Cinema. Medlem av Norsk filmkritikerlag/FIPRESCI

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen