«Baby Reindeer» er Netflix’ store overraskelse, en moderne tragedie som overrasker, sjokkerer, og etterlater et uutslettelig inntrykk.

PÅ NETFLIX: En dyp melankoli sniker seg inn i traumene til en skaper som på en eller annen måte har klart å overliste Netflix-algoritmen. «Baby Reindeer» står som en oase i det praktisk talt øde TV-landskapet hvor kreativitet og originalitet opplever en tørke.

Det beviser at jungeltelegrafen fortsetter å eksistere utenom algoritmene, men også at Netflix har kapasitet til å skape bemerkelsesverdige og unike serier når det gir skaperne frihet. I det overveldende strømmen av serier og filmer de siste årene, er det sjelden å kunne si «jeg har aldri sett noe lignende». Alt synes å minne oss om noe vi allerede har opplevd.

Utfordrer seerne

Richard Gadd utfordrer seerne med sin karakter Donny Dunn og en ubehagelig historie angriper alle konvensjonene for dagens TV-suksesser. I «Baby Reindeer» finnes ingen perfekte karakterer. Ingen av episodene i denne bemerkelsesverdige Netflix-miniserien har som mål å underholde den gjennomsnittlige seeren.

Richard Gadd åpner seg, viser alt han bærer inni seg: sin traumatiske fortid, sitt selvhat, og sin avvisning av overfladiske historier, ikke bare som en måte å drive ut sine egne demoner, men også for å vise at jakten på berømmelse sjelden leder til lykke.

Gadd gjør dette på en mesterlig måte, til tross for at dette er hans første serie som serieskaper. Han får seerne til å tro at serien handler om et tema, mobbing, for deretter å avsløre det rotete puslespillet som utgjør livet hans og skisserer hver av de feilaktige beslutningene han tar gjennom disse syv episodene. Til slutt fremkaller «Baby Reindeer» medfølelse for en Donny Dunn som er knust innvendig, ødelagt av tusen små traumer som er umulige å sette sammen igjen.

Emosjonell kirurgi

Det er lenge siden en serie har revet meg så følelsesmessig som denne. I motsetning til det forutsigbare innholdet som dominerer våre strømmetjenester hver uke, har Gadd valgt å bryte konvensjonene med episoder som virker anarkiske i sin fortelling, men som er nøye studert i virkeligheten. Slagene og avsløringene kommer i passende og presise øyeblikk, som om det er en emosjonell kirurgi.

Gadd åpner vinduet til sine traumer så vidt at man til tider vil vende seg bort. Men det er nødvendig for å forstå en karakter som er katastrofal, ydmyk og sørgelig samtidig som han søker en vei gjennom komedien. Denne kontrasten blir stadig mer ubehagelig, mindre morsom og mye mer undertrykkende for hver episode. «Baby Reindeer»  har pessimisme som henger over atmosfæren fra første stund.

Dette demonstrerer at en annen type TV er mulig, at kreative skapere fortsatt finnes.  «Baby Reindeer» ser ut til å komme fra en annen tid med en traumatisert hovedperson og en forvirret antagonist som innerst inne bare trenger å føle seg sett.

Unik stemme

Donny Dunns bekymringsløse eksistens er en metafor for serien selv: gjennom hele livet har han jobbet for å få alle øyne rettet mot seg, selv om det mislykkes på scenen til en sjuskete bar, hvor han lager uhyggelige vitser for et publikum som egentlig bare trenger sannheten for å fenge. .

«Baby Reindeer» er ærlig:Hver episode, fra de første øyeblikkene, blandet med en uvanlig tristhet, en forførende melankoli som gir den et unikt preg, en smerte nesten uten sidestykke i Netflix’ katalog, og som viser at vi har sett fødselen av en filmskaper med sin egen stemme.

Det er lenge siden noen har kommet inn så sterkt som Richard Gadd, skarp, selvbiografisk, smertefull, intelligent og unik. Det er bare å glede seg til fortsettelsen av karrieren til Richard Gadd.