A History of Love fremstår  som en visuelt vakker, men tom og stundevis litt forvirrende filmfortelling.

Filmens hovedperson, 17 år gamle Iva (Doroteja Nadah), sørger over morens død etter en bilulykke. Faren kan ikke romme familiens plutselige sorg. Kort etter tragedien inntreffer oppdager Iva at moren, som var operasanger, hadde en affære med en dirigent (Kristoffer Joner). I sorgprosessen kanaliserer Iva sorgen og smerten mot morens affære og nærmer seg dirigenten på stalkeraktig manér.

Filmen er unektelig vakker, men mangler mål og mening. Dette kommer tydeligst til uttrykk gjennom dialogen, som er sparsom i den grad at vi ikke får innblikk i eller forståelse for karakterenes motivasjon. Den beror i stedet i altfor stor grad på symbolisme.

Elegiske musikkinnslag, hallusinatoriske sekvenser og undervannsscener utgjør et overpoetisk drømmelandskap som til tider grenser til det eksplisitt pretensiøse. Filmen fremstår til tider så selvhøytidelig at den blir vanskelig å ta på alvor. Den formelig drukner de fungerende elementene, heriblant særdeles talentfulle skuespillere, i påtvunget poesi. Filmens fragmenterte narrative struktur og minimalistiske dialog skaper en i overkant stor emosjonell distanse til publikum.