Julaften med familien vil alltid inneholde et visst element av hygge under tvang for mange.

Tvang og isolasjon, dynket i en hel del konjakk og Barolo, blir i det hele tatt gjennomgående temaer når regissør og skuespiller Paprika Steen undersøker hva som ulmer under den danske julehyggen. Premisset er forholdsvis velkjent. Storesøster Katrine (Paprika Steen) og hennes mann Mads (Jacob Lohman) skal samle familien julaften, tradisjonene skal overholdes mot alle odds, og kvelden skal overleves.

Den tiden på året har sine vittige og til og med desidert morsomme øyeblikk. Torben (Paprika ) som Katrines svoger, quiz-master, selverklært vin-connaisseur og verdens mest irriterende menneske, er for eksempel en fantastisk morsom gestaltning. Den umiskjennelige besserwisseren som vi alle sammen kjenner et eksemplar av og har et ytterst anstrengt forhold til. Filmens problem er at den (i takt med karakterenes økende alkoholinntak) ikke vet når den skal stoppe. Karikaturenes konturer blir for skarpe og finurlighetene blir platte.

Den tiden på året halter hver gang den kommer på at den jo skal være morsom, og tilsetter unødvendig mye overtydelig humor. Når det er sagt når filmen en emosjonell dybde i de sjeldne øyeblikk der den er subtil og får tak i noe sant og ekte. Skildringen av familierelasjoner, hierarkiet i søsterflokken, den dypt irriterende Torben, fraskilte foreldre og dårlig barneoppdragelse – vi ler fordi det er akkurat sånn det er i virkeligheten. Filmen utspiller seg som en lettvekterversjon av Thomas Vinterbergs Festen (1998), uten sammenligning forøvrig, tilsatt en snøstorm som forlenger den anstrengte julekvelden med enda flere ufrivillige timer.

Den tiden på året er en klaustrofobisk julefortelling som glimtvis lykkes som komedie, men kommer til kort som helstøpt filmfortelling. Den blir neppe noen ny juleklassiker a la Love Actually, men det er dermed ikke sagt at underholdningsverdien ikke er tilstede.