Det er deilig å endelig kunne se en science fiction film som opererer helt på egen hånd. Det er ingen franchise. Det er ingen oppfølger. Det er ikke basert på annet. Det er en helt og holdent original historie.

Vel original og original. Selvfølgelig så er skjelettet og utgangspunktet til filmen ekstremt gjenkjennbart. Det er Firefly. Det er Cowboy Bebop. Når det er sagt, så er ikke det akkurat et feil utgangspunkt å ha. Når det i tillegg gjennomføres så godt som det gjør her, så ja, gjerne gi meg det rett i blodåra, takk!

Det er 2092 og verden er i kaos. Skillet mellom fattig og rike har aldri vært større, og jorden er så og si ødelagt. De med penger og riktig sosial status har klart å komme seg til utposter som selskapet UTS har bygd som roterer rundt jorden. Resten må klare seg selv på jorden, eller ha drittjobber oppe i verdensrommet uten rettigheter.

Noen av de som opererer her oppe er mannskapet på Liberty. De samler inn søppel som flyr rundt i verdensrommet og selger det tilbake til selskapet UTS for småpenger. De klarer så vidt å holde seg flytende. Når de på en tur finner en liten jente som muligens er en ekstremt farlig robot begynner ting å skje, og de må håndtere både UTS, men også den farlige terrororganisasjonen Black Fox.

Det er gøy, det er spennende, det er morsomt og det er så herlig uironisk og har en nydelig B-film følelse som gjør at jeg kan vanskelig se for meg at man ikke koser seg.

Oppriktig og leken

Det er en herlig leken og oppriktighet som gjennomsyrer filmen uten at den skal være alvorlig eller seriøs. Den vet akkurat hva slags film den skal være. Den klarer det kunststykket å gjøre det som ofte er kleine påtatte emosjonelle koblinger til noe som faktisk funker.

Mannskapet er et sammensurium av arketyper fra denne typen historier. Alle med sin hemmelig og/eller dystre bakgrunn. De har til og med en sarkastisk robot som er pengegal og lei av å jobbe. Hva er det ikke å like.

Det er en nydelig skapt verden. Passe kleint, og passe troverdig. Alle snakker sine egne språk siden man har en automatisk oversetter i øret. Det er antydninger til mange historier som kan eksistere i dette universet.

Asiatiske filmer, og kanskje spesielt sør-koreanske har en egen evne til å mestre toneskifter og hvordan det er mulig å lage noe som treffer emosjonelt selv om det i utgangspunktet er utrolig cheesy. De er ikke så opptatt av å bare være en ting, og det tar denne filmen nytte av.

Et varmt teppe

Space Sweepers er virkelig som et varmt teppe som breier seg over deg og du kan bare la deg nyte det som skjer. Arketypiske karakterer, pøbler med hjerte av gull, romskip action. Roboter. Trangt og skitne romskip. Fremtidsteknologi. Det er herlig, og det er alt for få slike filmer. Kanskje ikke rart man må til østen for å finne det. Hvor ofte kommer det en skikkelig science fiction film som ikke er en del av en franchise eller en oppfølger?

Ja, det er ting å pirke på her. CGI er ikke alltid på topp. Skuespillet halter til tider, spesielt hos bi-karakterene. Karakteren til Richard Armitage, Sullivan, sjefen for UTS forsvinner litt i mylderet og gis aldri noe form for dybde. Kanskje er den litt lang. Gjør det noe? Nei.

Den er alt for selvsikker til at det har noe å si. Det at alt er så bevisst og oppriktig blandet med sjangere at dette i bunn og grunn er en B-film gjør at man ignorerer mye. Skal heller ikke se bort i fra at lengden er med på å gjøre at treffer. Man får tid til å være med karakterene, noe som ofte blir borte fordi man må rekke alt spetakkelet før filmens spilletid er over.

Herlig hjertevarm science fiction spetakkel. Den beste familien er den man velger selv, og her får man en herlig film om nettopp det, samtidig som man også får en robot som sloss med spyd ute i verdensrommet.