Respect er en dramatisert, men likevel nesten dokumentarisk film. Tjue år av Aretha Franklins liv blir her gjennomgått fra hun er en ti år gammel jente som synger i den kirken hennes far er pastor i, til hun i 1972 spiller inn sitt berømte gospelalbum som fetert stjerne.

Aretha Franklin var en respektert artist, som på mange måter nådde sitt høydepunkt relativt tidlig. Etter dette var hun nok mindre spennende, men hun drev artistkarrieren sin videre resten av livet. Hennes viktigste bidrag kom i nettopp den perioden den siste halvdelen av filmen handler om, fra midten av sekstitallet til litt utpå syttitallet.

Regissør Liesl Tommy begynner med den lille jenta som allerede tidlig sang så godt at faren vekket henne sent på natten når han arrangerte fester hjemme for at hun skulle synge for gjestene. Forholdet til den strenge, men støttende faren preger en god del av den videre fortellingen. I de første årene er det kirkesanger som står på repertoaret, men etter hvert beveger Aretha seg i en annen retning, mot soulen. Etter mye strev med å finne sin egen stil og sitt eget musikalske uttrykk, leverer hun musikk som i dag regnes som viktige klassikere.

Filmen forteller oss at miljøet Aretha vokste opp i var spekket av kjente mennesker. Allerede i barndommen og ungdomsårene var hun i nærkontakt med en rekke av datidens store stjerner. Flere av dem møter vi i filmen. Men særlig var samarbeidet faren og (etter hvert) hun hadde med borgerrettskjempen Martin Luther King jr. viktig for Arethas ståsted i livet og i karrieren. Filmen er tydelig på at religionen og den svarte befolkningens kamp for borgerrettigheter og verdighet ble de to store ledestjernene hennes.

Mange scener i Respect er interessante for de som vil følge Aretha Franklins utvikling som artist. Men samlet sett hever ikke filmen seg opp til noe mer enn en rimelig god samling enkeltelementer. Vi merker oss gode rolleprestasjoner, som Jennifer Hudson i hovedrollen og Skye Dakota Turner som den yngre utgaven, i tillegg til Forest Whitaker som faren

For den delen av kinopublikummet som kjenner Aretha Franklins musikk og denne perioden i den den amerikanske populærmusikken, byr filmen på flere godbiter. Vi får de meste kjente låtene, som Respect, (You Make Me Feel) Like A Natural Woman, Think og Chain Of Fools. For nerdene er Arethas møte med Muscle Shoals studio og studioband det spennende vendepunktet i handlingen.

Som filmfortelling blir melodramaet synlig etter hvert som vi beveger oss gjennom de to og en halv timene den varer. Dessuten blir det tydelig at filmen skal ende opp i en hommage til hovedpersonen. Det hele blir litt snilt, selv om vi får innblikk i både partnervold og alkoholisme. Problemet er integrasjonen av alle elementene. Filmen fortelles kronologisk, og i én sekvens er det borgerrettigheter som er det sentrale, i den neste Arethas kunstneriske virksomhet og deretter vanskeligheter i privatlivet. Dermed blir dette en film som viser fram, snarere enn undersøker.

Det som redder terningkastet, er nok Jennifer Hudson innsats. Håndplukket til rollen av Aretha Franklin selv. Hudson synger sangene på en overbevisende måte. Hun spiller dessuten den unge kvinnen fram ved å vise oss en blanding av selvbevissthet og tidsmessig korrekt tilbakeholdenhet i datidens mannsdominerte musikkbransje.