Wes Anderson overgår seg selv med et vanvittig stjernespekket karaktergalleri, i en film som føyer seg inn som nok et høydepunkt i hans fascinerende filmografi.

Den eksentriske amerikanske filmskaperen Wes Anderson fortsetter å gjøre sin helt egen greie, så til de grader at filmene hans bare blir mer og mer utpreget «Wes Andersonske». Dette mønsteret ble ikke minst tydelig med hans forrige film, den frankofile The French Dispatch, og bekreftes med Asteroid City. Og denne gangen er det utelukkende positivt.

Her har han lagt handlingen til et på noen vis erkeamerikansk femtitall, og til en liten ørkenby i Arizona med samme navn som filmen. Siden det er en film av Wes Anderson, blir vi tidlig gjort oppmerksom på at dette er en fiktiv by og at handlingen egentlig er et teaterstykke – en metafiksjonell ramme for fortellingen som filmskaperen vet å leke seg med.

Til Asteroid City kommer en rekke ulike karakterer i forbindelse med et konvent for unge stjernekikkere. Blant dem er en krigsfotograf (Jason Schwartzman) med sine barn, som han ennå ikke har fortalt at har mistet moren sin, og en berømt skuespiller (Scarlett Johansson) med sin datter. Etter hvert skal de oppleve nærkontakt med et utenomjordisk vesen, som gjør at de havner i myndighetspålagt karantene i den Area 51-aktige settingen.

Vanvittig stjernespekket

Anderson pleier jo å samle en imponerende mengde kjente skuespillere i større og mindre roller, men nå overgår han seg selv med et helt vanvittig stjernespekket karaktergalleri, bestående av både mange gjengangere og en del nye fjes i Anderson-sammenheng. Blant nykommerne er Tom Hanks, Margot Robbie, Hong Chau og Steve Carell – sistnevnte i en rolle som opprinnelig var tiltenkt Bill Murray, som måtte melde avbud på grunn av Covid-smitte.

Asteroid City inneholder alle filmskaperens stilistiske kjennetegn, som symmetriske og fortrinnsvis statiske billedkomposisjoner, «flate» panoreringer og en iøynefallende, klart avgrenset fargepallett, skutt på analog film av fotograf Robert Yeoman. Mye og møysommelig arbeid er åpenbart lagt i produksjonsdesign, rekvisitter og kostymer, og filmen rommer i tillegg innslag av animasjon. Sterkt tilstedeværende er naturligvis også den gjenkjennelige «deadpan»-humoren.

Filmen har med andre ord alt Andersons tilhengere kan ønske seg. Der The French Dispatch opplevdes hektisk og overlesset inntil det selvparodiske, tar Asteroid City seg noe bedre tid – i en film som stadig bobler over av herlig fortellermessig overskudd, men hvor dette faktisk er mulig å henge med på.

Postmoderne godtepose

Med en så distinkt og framtredende stil, er det nærmest unngåelig at Andersons filmer jevnlig anklages for kun å være form, uten egentlig noe innhold. Men man kan vel så gjerne se dem som en slags rikholdige godteposer med masse å oppdage ved gjensyn – og fortellingene hans er ikke nødvendigvis uten substans.

Anderson er imidlertid en utpreget postmoderne filmskaper, som ikke synes opptatt av å skille mellom dybde og overflate. Et av de mest postmoderne trekkene er måten han skildrer fortiden i filmene sine – som en konstruert, fiktiv fortid, satt sammen av elementer man kjenner fra gamle eventyrbøker, filmer, tegneserier og annen populærkultur. Preget av en viss nostalgi og eskapisme, men heller aldri uten ironi – og i dette tilfellet femtitallets mørke skygger av angst, paranoia og kald krig over den tilsynelatende optimistiske grunnholdningen.

At Anderson både fastholder og stadig rendyrker sin høyst særegne stil, er ikke minst beundringsverdig i en tid hvor mange filmer blir stadig mer strømlinjeformet. Og Asteroid City føyer seg inn som nok et høydepunkt i hans fascinerende filmografi.