Den utspekulerte shopoholikeren Diana (McCarthy) lever et liv i overflod ved å stjele identiteten og kontonummeret til intetanende ofre og deretter gå bananas i butikker og barer. Men når hun sniker til seg identiteten til forretningsmannen Sandy Patterson (Batemann) så tar pipen snart en annen lyd. For å unngå miste hardt opparbeidet jobb og tilværelse, tvinges Patterson til å reise til motsatt side av USA og lure med seg identitetstyven de nærmere 3000 kilometerne fra Miami til Denver. Men det skal raskt vise seg å være alt annet enn enkelt ettersom Diana allerede har en hardbarket dusørjeger og kriminell etter seg.

Identity Thief er en road movie i ordets rette forstand og kan langt på vei minne om
Due Date. En god stund er det ikke minst befriende å se en komedie som virker å styre unna trangen til å slå deg i hodet med en ene vitsen etter den andre. Men midtveis uti styrer den likevel vekk fra stien den la seg på innledningsvis og roter seg bort i unødvendige sidehistorier med dusørjeger og leiemordere. Det hele tar etterhvert helt av og til slutt kjenner man ikke igjen smaken på grunn av alle ingrediensene som er blitt kastet opp i gryta underveis.

Grunnen til at
Identity Thief til syvende og sist fungerer som komedie skyldes først og fremst Melissa McCarthy, Oscarnominert for innsatsen i suksessen
Bridesmaids. Hun er en dyktig skuespiller med upåklagelig komisk teft, som med sin totale mangel på selvhøytidelighet bringer store mengder energi til en rolle som virker skrevet for hennes kaliber. Jason Bateman kler rollen som rolig familiefar som snubler inn i den ene ekstreme situasjonen etter den andre bedre enn de fleste. Samspillet mellom disse to hever filmen noen ekstra hakk over liknende produksjoner, og som når alt kommer til alt sørger for at man kommer ut av kinosalen uten å føle at man har kastet bort tid eller penger. En ekstra pluss på tampen for et vibrende soundtrack i beste
Hangover-stil.