(LONDON) Det pleier å hete at «bak enhver suksessfull mann står det en kvinne». Og i tilfellet Alfred Hitchcock stemmer det helt.

Hitchcock var helt avhengig av sin hustru Alma Reville – hun var hans fortrolige, hans connaisseur, hans stadige samarbeidspartner. Uten henne hadde mesterregissørens filmer ikke sett ut som de gjør – og mange av dem hadde ikke engang blitt laget.

Om denne, for de fleste ukjente, kvinne, og om hennes store betydning for ektemannens verk, handler filmen med det enkle navnet
Hitchcock. I hovedrollene: Anthony Hopkins og Helen Mirren.

Verdsettelse

– Hun var ukjent for de fleste, hun fikk sjelden noen verdsettelse, men kvinnene i den generasjonen forventet heller ikke å få erkjennelse, sier Helen Mirren når Cinema treffer henne på Dorchester Hotel i London.

-De hadde et veldig lykkelig ekteskap, som var basert på humor og på at de begge elsket film. Hun arbeidet med mannens filmer og hun kjente seg kreativt tilfredsstilt. Og hun elsket å være vertinne – de var veldig rike og de levde et veldig behagelig liv. Hun angret ingenting, hun var ikke sint. Hun så ekteskapet som et partnerforhold for livet.

Hitchcock er regissert av debuterende Sacha Gervasi, og baseres i stor del på boken «Alfred Hitchcock and the Making of Psycho», skrevet av Stephen Rebello. Det er fortellingen om hvordan Hitchcock etter fremgangen med
North by Northwest ville sjokkere og derfor bestemte seg for å filmatisere Robert Blochs bloddryppende bok «Psycho». Det er fortellingen om innspillingen, og om kampen mot USAs filmsensur – samtidig som det er fortellingen om relasjonen mellom herr og fru Hitchcock, og om hvor stor betydning hun hadde for at filmen ser ut som den gjør.

Hitchcock og Alma Reville traff hverandre tidlig på 1920-tallet, da de begge arbeidet på et filmstudio i London. Hun var en veldig talentfull filmklipper. De giftet seg i 1926 og fikk i 1928 datteren Pat (hun har en liten rolle i begynnelsen av
Psycho). Alma og Alfred fant hverandre ikke minst yrkesmessig, og hun arbeidet nesten utelukkende på mannens filmer. Hun var ikke bare en god klipper, men hadde også en god følelse for dialog og for å oppdage ulogiske detaljer i så vel manus som i filmede scener. Det mest kjente eksempelet kommer fra nettopp
Psycho – det var Alma som var den eneste som oppdaget en lett blinking fra den nettopp knivmyrdede Marion Cranes ene øye.

Kompromiss

Det finnes et berømt bilde av Alfred og Alma sammen, tatt under stumfilmtiden i London. Han peker skrått fremover ut av bildet, Alma sitter bak, med manuset i favnen. Helen Mirren sier:

-Det bildet sier veldig mye om deres relasjon. Det handlet om jobben, det handlet om film.

Hun ler og fortsetter:

-Det finnes de som mener at deres relasjon ikke var seksuell, at hun var mer som en mamma enn som en hustru for ham. Det der vet vi ingenting om, og jeg vil ikke komme med noen oppfatninger. Men samtidig opplever jo mange kvinner sine ektemenn som små barn. Min mann kan for eksempel aldri sette oppvasken inn i oppvaskmaskinen. Det går ikke, han bare lar alt bli stående på oppvaskbenken.

-Alle kvinner som er gift tvinges til kompromisser. Ofte gjøres det flere kompromisser av en side i et ekteskap, og ofte er det kvinnen som gjør det. Det ligger på noe vis i menneskets natur. Men Alma så ikke dette som et kompromiss.

Ved siden av noen foto finnes det ikke mange bilder av Alma, og det finnes ingen journalfilmer der hun er med. Mirrens meste research var gjennom den boken Pat Hitchcock skrev om sin mamma.

-Der gir hun virkelig mammaen all den æren hun fortjener. Men Pat skriver også at «mamma angret aldri noen ting, hun elsket sin del av dette kreative skapende».

Romanse

I filmen antydes det at det fantes en begynnelse til en romanse mellom den gifte Alma og forfatteren Whitfield Cook (Danny Huston). Finnes det noe sannhet i det?

-Han fantes på riktig, og Alma og han skrev noen manus sammen. Det kom en bok der det antydes at de hadde hatt en affære. Han var visstnok både sjarmerende og attraktiv og det er mulig at det ligger noe i at de hadde noe sammen. Vi bare antyder det.

Ettersom det finnes så få bilder av Alma, var det lett for Mirren å spille henne – det var betydelig tøffere for Anthony Hopkins, som skulle legge til seg Hitchcocks fyldighet og, ikke minst, hans u-hermelige stemme. Filmen innledes med at han titter inn i kameraet og sier «good eeeevening», på den måten som han gjorde klassisk gjennom TV-serien
Alfred Hitchcock presents.

-Det var en balanse-akt. Jeg skulle skildre Hitchcock uten å imitere ham, sier Hopkins.

-Jeg sier ikke «jeg ble Hitchcock». Jeg gjør ikke sånt, det skulle gjort meg gal. Man kan ikke bli noen annen, men man får forsøke å finne en balanse så det ikke blir en karikatur.

Hopkins så
Psycho i 1960, og den opplevelsen gjorde ham til Hitchcock-fan. Han fortsatte å se dennes filmer, han møtte ham som hastigst en gang, men det var filmens manus som ga ham de nødvendige puslebitene.

-Senere så jeg en rekke dokumentarer om ham, og begynte å legge sammen bitene. Alfred Hitchcock var et paradoks. Han kunne være mørk, bekymret, kald, hensynsløs og besatt, men han var også godhjertet, varm og fantasifull. Alt det der var en del av hans natur. Han måtte ha vært veldig vanskelig å leve med, men når man ser fotografier av dem sammen, ser de veldig lykkelige ut. Jeg tror att Alma var den eneste som fikk se hvor sårbar han innerst inne var. Folk lurte iblant på «hvor intime var de». Antagelig var de ikke det, men hva de hadde var likevel ekte kjærlighet og vennskap. De må ha hatt det veldig morsomt sammen, for han kunne være en ekte klovn.

Fascinert av Hitchcock

– Jeg har alltid vært fascinert av Hitchcock. Når jeg så
Psycho den gangen i 1960…jeg tror ikke jeg har vært så redd i hele mitt liv. Da var det den beste filmen jeg noen gang hadde sett.
Rear Window og
Psycho er mine favoritter.

Sminkørene jobbet hardt for å gi Hopkins et utseende som liknet Hitchcocks. Begge er veldig velkjente, og det gjaldt å gi karakteren et utseende som ga Hopkins noe å arbeide med. Han fikk en «tjukk mage», han fikk ny nakke og nye kinn. Øreflippene og nesen ble forlenget, og de blå øyne forsvant bak kontaktlinser, og hans, i normale fall, kritthvite tenner ble malt for å bli gråere.

Mannen som regisserte
Hitchcock er Sacha Gervasi, britisk journalist, som tidligere har regissert jukse-dokumentaren
Anvil. Han sier:

-Jeg kjente hele tiden at selve tyngdepunkter i filmen skulle være kjærlighetshistorien mellom Alfred og Alma. De hadde en relasjon som var dynamisk, kompleks, motsetningsfull, vakker og smertelig, og det var ikke bare et ekteskap, men et riktig kreativt samarbeid. Jeg var interessert i hvordan disse to viljesterke personene levde med hverandre og skapte sammen, og det gav meg et helt nytt perspektiv på hvordan
Psycho ble laget. Uten Alma hadde Alfred Hitchcock ikke vært så briljant, uten henne hadde det ikke blitt noen
Psycho.

Hitchcock var kjent for å ikke avsløre spesielt mye om sitt privatliv, men Gervasi mener at en del ledetråder til hvem han virkelig var går an å finne i filmene hans.

Hemmelig

– Vi vet egentlig ikke så mye om ham. Han hadde en veldig bevisst, svært velartikulert personlighet som var morsom og tørr, men han avslørte likevel ikke mye om seg selv. Han var veldig gåtefull. Han avslørte veldig lite, så det som fascinerte meg var å se om jeg kunne ta noen som ikke avslørte sine følelser, og lage en følelsesladet film om ham.

-Jeg ville at det skulle kjennes morsomt. Det jeg elsker med Hitchcock er at han nærmet seg så vel livet som død, sex, mødre og mord med samme type humor. Så det var i den ånden vi nærmet oss materialet.

Helen Mirren mener at Almas tilstedeværelse i mannens filmer var noe uvanlig.

-På 1920-tallet fantes det egentlig bare menn på filminnspillingene. Det var en veldig maskulin verden. For å bli regissør var man nødt til å være mann. Man trodde at bare menn kunne lede andre menn. Det der har virkelig forandret seg de siste tjue årene. Flere og flere kvinner har blitt både regissører og produsenter. I den filmen jeg spiller i nå,
Red 2, er det flere kvinner bak kameraet. Det er stort, det er virkelig en stor forskjell.