Vi slo av en prat med de Oscar-vinnende regissørene bak den nye dokumentarfilmen om rockelegenden og ikonet Tina Turner.

De siste årene har den 81-år gamle amerikanske sangeren bak kjente hitlåter som What’s Love Got To Do With It (1984) og The Best (1989) holdt en lav medieprofil. Mange ble derfor overrasket over at hun valgte å være med i dokumentaren.

− Det var produsentene som overbeviste Tina om å være med. Produsentenes selskap var allerede involvert i musikalen om Tina, og de hadde opparbeidet et tillitsforhold til Tina og hennes mann Erwin Bach, sier Daniel Lindsay, som sammen med T. J. Martin har regissert Tina.

Var ikke fans

Martin forteller at Tina gjennom mange år hadde ønsket å fortelle sin historie. Da produsentene for noen år siden foreslo en dokumentarfilm om hennes liv og karriere følte hun at tiden var inne.

− Det er skrevet mangt og mye om Tina. Jeg tror Tina etter hvert følte et stort behov for å vise hvem hun egentlig er, bak artistmasken. Og med denne dokumentaren fikk hun muligheten til å fortelle om opp- og nedturer, sier Martin.

Regissørene hadde overraskende nok ikke et nært forhold til den folkekjære artisten før de begynte å lage filmen.

− Vi visste faktisk veldig lite om henne, og var veldig i tvil om vi ønsket å takke ja til dette prosjektet. Tidligere i karrieren har vi fått tilbud om å lage filmer om kjendiser. Men disse prosjektene hadde ingen historie og det var ikke noe som egnet seg for filmformatet. Så vi var litt skeptiske til en dokumentar om Tina. Hun er jo åpenbart en veldig dyktig artist med mange hits bak seg, men selve livet hennes hadde vi veldig lite kunnskap om. Etter at vi lærte mer om Tinas liv, skjønte vi at vi hadde å gjøre med en fascinerende og rik historie, forteller Lindsay.

Ujålete artist

Hvordan var deres første møte med Tina?

− Vi møtte henne i Zürich hvor hun har bodd i mange år. Tina er en veldig upretensiøs og ujålete person. Jeg tror ikke hun selv ser på seg selv om et ikon og en kjendis. Det er noe man merker når man møter henne. Jeg husker hun kom ned trappen og utbrøt «Det har blitt laget en bok, en film og en musikal om meg. Hvorfor er det behov for en dokumentar?!». Den replikken brøt isen med en gang, smiler Martin.

Ettersom dere ikke hadde noe nært forhold til Tina fra før av, var det noe i arbeidet med filmen som overrasket dere?

− Det må være at hun den dag i dag sliter med traumer. Hun har fortsatt mareritt om eksmannen Ike, som mishandlet henne, sier Lindsay.

− Jeg synes også det var veldig fascinerende å lære om hennes solokarriere. Etter perioden med Ike & Tina Turner tok det syv år før solokarrieren startet. Tian trengte flere år på å redefinere seg selv, legger Martin til.

Tina Turner i kjent stil.

Tittet på Tarantino

Under arbeidet med Tina så regissørene på flere filmer for inspirasjon. En av disse var dokumentarfilmen om jazz- og bluesdivaen Nina Simone – What Happened, Miss Simone?.

− Dette er en helt annen type film, men en god referanse for oss. Vi måtte bli kjent med denne sjangeren. What Happened, Miss Simone? er et godt eksempel på en musikkdokumentar som ikke bare forteller om låtene, men også om livet til artisten. For øvrig tittet vi på Quentin Tarantinos Pulp Fiction – av alle filmer! Planen var at Tina skulle ha en liknende fortellerstruktur, men vi gikk litt bort fra det, ler Lindsay.

Skal vi tro gutta er det slettes ikke vanskelig å være to om regioppgaven.

− Samarbeidet går veldig fint og vi utfyller hverandre godt. Vi har gjennom årene funnet en naturlig ansvarsfordeling. Det er en oppfatning om at det er krevende å være to regissører om et prosjekt. Men det er det stikk motsatte. Det er mange fordeler, særlig med et så stort dokumentarprosjekt som Tina der det er mange personer som må intervjues i flere land. Det kjekt å være to, forteller Martin.

Drømmer om å se filmen på kino

I Norge vises Tina på kinoer over hele landet torsdag den 3.juni. Men regissørene selv har til gode å se filmen deres på den hvite duken.

− Vi misunner norske kinogjengere som får denne unike muligheten. Tenk å ha vært der og kjent på stemningen! Som filmskapere drømmer vi om å vise filmer foran et stort publikum, sier Lindsay.

Og selv om kinoene har vært stengt under pandemien og de mange strømmetjenestene vinner terreng, er de ikke bekymret for kinoens fremtid.

− Det er voldsomme endringer på gang i bransjen nå, og stadig flere publikummere blir vant til å se ferske filmer hjemme i stua. Men det gjør ikke at kinoen kommer til å forsvinne. Det er noe helt spesielt med å sitte i stort rom med andre mennesker. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at det er de store eventfilmene og franchisene fra Hollywood som dominerer repertoaret på kinoene. Dette har gått utover dokumentarfilmer og mellomstore titler som nesten har forsvunnet fra kinoprogrammet. En av de store fordelene med strømmetjenestene er at de bidrar til et større mangfold og er med å finansiere filmer som ellers aldri ville ha blitt laget. Tina ville ikke blitt til uten HBO. Og det å nå ut til et veldig stort publikum på en strømmeplattform er fantastisk for oss som filmskapere. Det er vi veldig glade for, mener Martin.

Tina vises på norske kinoer kun i dag.

Om forfatter

Morten Steingrimsen jobber som frilans filmjournalist. Han har jobbet flere år som journalist for magasiner og aviser, og dekket festivaler som Cannes, Berlin, Toronto og Venezia. I 2015 skrev Steingrimsen «Den store boken om James Bond», utgitt på Aller Forlag

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen