Hvilken funksjon kan en sexscene ha? Cinema har plukket ut seks norske scener innen kategorien for å se hvilke mulige intensjoner som ligger bak dem.
Hva en sexscene er behøver nødig en introduksjon, men hvorfor finnes de i så mange filmer? Sex er en naturlig del av menneskers liv, og om man da ønsker å formidle et annet menneskes liv på omkring 1 time og 40 minutter, kan seksualiteten avsløre mye, og igjen føre til en karakterutvikling eller avsløringer som forteller mer om personen i løpet av kort tid. Slike scener kan også uttrykke tanker og følelser der ord ikke strekker til.
Her er noen eksempler på hvordan denne type historiefortelling er benyttet i et lite utvalg norske sex-scener.
Hustruer (1975) og Hustruer – 10 år etter (1985) – Ekteskapets retning synes å avgjøres gjennom seksuelle handlinger i disse filmene, til tross for at dette kun er impliserte sex-scener som aldri viser selve handlingen. Intimitet er noe både Mie, Kaja og Heidrun etterlyser i sine liv, og måten de tror de vil oppnå den kanaliseres gjennom sex med deres menn. Et siste nødskrik i ekteskapets siste levende øyeblikk, om du vil.
De tre kvinnene er ute på en spirituell alkohol-binge som de ikke ønsker skal ta slutt. Mie reiser hjemom for å plukke opp ting hun påstår hun behøver i løpet av de neste dagene, og støter på ektemannen Sverre iført rosa oppvaskhansker i anledning av å nylig ha trådt inn i rollen som aleneforsørger. Det virker som om Mie bare vil se hvordan familien klarer seg uten henne, og om Sverre har oppdaget hvor mye han elsker henne i forbindelse med hennes forsvinning. Hun skuer nysgjerrig over veggene i leiligheten som har formet henne til den hustruen og moren hun har blitt i løpet de siste årene. Hvordan har hjemmet tatt videre form de siste dagene uten henne tilstede? Sverre viser en enorm lettelse over å se sin kone, og moren til sine barn. Han er i ferd med å miste jobben da han har måttet være hjemmeværende mens Mie har vært borte. Mie tar først denne lettelsen som at Sverre endelig har innsett hvor mye hun betyr for ham som menneske, og de to ender i en het omfavnelse på sofaen hvor de et kort øyeblikk finner tilbake til hverandre. Det klippes når vi ser hvor det bærer, til øyeblikket hvor akten nettopp er avsluttet og de ligger smilende og tilbakelent med roser i kinnene. Det er i dette øyeblikket Sverre avslører at han er glad Mie er tilbake av praktiske årsaker. Nå kan han endelig reise tilbake på jobb. Mies illusjon knuses, og hun innser at intimiteten ikke er et symbol på at hun og Sverre vil kunne finne tilbake til hverandre. Mie stormer ut. En handling som synes å være en endelig løsrivelse fra håpet om å redde ekteskapet.
I et lignende øyeblikk fra Hustruer – ti år etter, havner Kaja og Jens på et konferansebord på et hotell i Malmö, i deres forsøk på å redde ekteskapets siste stubber. I deres tilfelle ser det ut til å ha en effekt. De virker genuint lettet over å være intime igjen, til tross for at Kaja blir igjen i Malmö sammen med Mie og Heidrun. Hele seansen skjer gjennom at Kaja viser seg halvnaken for Jens, stående på konferansebordet. Han ser vekk, og er først oppgitt over sin hustru og manøveren som har blitt kjent som hennes party-triks gjennom de siste årene. Men når han kikker igjen, virker det som om han virkelig ser henne og den kvinnen han har elsket gjennom de siste ti årene. De to kaster seg over hverandre. Minkkåpen dras over kroppene deres som en kamuflasje for den nakne huden, og kameraet beveger seg komisk over mot to portrett av Dronning Sylvia og Kong Gustav som overskuer det hele med overlegne blikk fra veggen. At paret ender opp på et konferansebord virker også passende ut i fra at det er i denne kategorien ekteskapet deres synes å ha havnet – nemlig i et kalkulert og kjølig modus av forhandlinger om hvordan hverdagen og livene deres skal rullere mest effektivt.
Selv om vi ikke får et endelig svar på om ekteskapet vil overleve eller ei, er både tilskueren og de to minnet på kjærligheten som en gang har vært tilstede mellom dem.
Hotel St. Pauli (1988) – Hva finner vi dersom vi ser bort fra begrepet ‘spekulativ’ som er brukt i flere beskrivelser av denne filmen og dens sex-scener, og heller bryter ned en av disse scenene og ser på meningsinnholdet? For eksempel øyeblikket hvor Jor og Gerda elsker i begynnelsen av filmen. Scenen klippes gjennom forskjellige utsnitt, men i omkring tre minutter (tidslinjen 9.53 – 12.50) går denne scenen sin gang uten at den uttrykker noen annen intensjon enn at karakterene bruker real-time for å nå klimaks. Er dette poenget Wam og Vennerød ønsker å illustrere? At sex ikke nødvendigvis er kuttet inn i de mest erotiske spenstige fantasiene du kan tenke deg, hvor det hele er koreografert som en dans?
Blue Is the Warmest Color (2013, Nymphomaniac (2013) og The Handmaiden (20illustrerer alle tre lange sex-scener, men i disse filmene ligger det en enorm karakterutvikling til grunne for hver scene hvor karakterene nærmest oppdager seg selv gjennom elskoven. Scenene er intense og lidenskapen borer seg til tider så langt utenfor lerretet at man som tilskuer nesten viker blikket på grunn av følelsen av å overvære noe så privat. Man viker også blikket under denne scenen fra Hotel St. Pauli, men av andre årsaker. Det blir kleint, og scenen strekker seg ut til å bli kjedsommelig. Kanskje er det et symbol på den trivielle kjærligheten som her da paradoksalt illustrerer at det finnes ekte kjærlighet mellom disse to menneskene, noe som skal gjøre deres fremtidige handlinger uforståelige for oss tilskuere. Kanskje er det umulig å bevege seg vekk fra beskrivelsen ‘spekulativ’ når det gjelder denne filmen. Eller vi kan kalle både scenen og filmen i sin helhet ‘abstrakt’ -– for her har en av Norges mest innholdsrike duoer skapt en film som både ønsker og tåler utallige analytiske utfall.
Reprise (2006) – I et av norsk filmhistories mest hjerteskjærende øyeblikk, ser vi Kari og Phillip idet de forsøker å gjenskape den stormende kjærligheten etter Phillips dype depresjon. De reiser tilbake til Paris hvor de først forelsket seg, og etter en hel dag med haltende forsøk på å gjenta sin siste tur for å finne tilbake til den følelsen, kommer de endelig frem til det avgjørende øyeblikket. Men å forsøke å repetere hver minste bevegelse og uttrykk under elskov, viser seg å være umulig. I et så bokstavelig talt avkledd øyeblikk, kan de ikke lenger overdøve ubehaget av at ingenting kan bli som før ved å vike blikket eller bevege seg vekk fra situasjonen. I stedet forsøker de å gjennomføre handlingen de tror de må gjøre for å bevare håpet om at det blir de to. De stuper inn i seansen som bare ender opp som en motorisk akt som stopper like brått som en sviktende bilmotor ville stoppet opp. Det etterlater ingen tvil. Øyeblikket hvor de endelig innser at det ikke nytter å tvinge frem en fortid som er tapt, etterlater en naken og sårbar Kari sittende på toalettet mens hun endelig tar over seg sorgen hun lenge har båret på. Kan de finne en ny versjon av seg selv og den kjærligheten de hadde som var så sterk?
Sykt Lykkelig (2010) – I et forsøk på bekreftelse og nærhet, utfører Kaja oralsex på den nyinnflyttede naboen under et middagsselskap hvor begge deres ektefeller også er tilstede. Kaja som karakter er på mange måter det flere vil beskrive som trist. Ikke personligheten hennes, men selve vesenet. Vi ser bort i skam over flere av de tingene Kaja både gjør og sier mens vi blir kjent med henne, samtidig som vi utvikler en uutholdelig sympati for henne. Denne scenen ender allikevel opp med å illustrere kjernen av mye av den sorgen Kaja bærer på.
Det hele er komisk fremstilt, men det er også det som gjør denne scenen desto mer tydelig med denne type kontrastbruk sidestilt med Kajas feilgrep som blottlegger den ensomheten hun føler. Hun famler i mørket for å finne de mest effektive metodene som distanserer henne lengst vekk fra denne følelsen. Da Sigve kommer på døren dagen etter å ha mottatt oralsex, legger Kaja hele skylden over på seg selv ved å si «Jeg tror ikke jeg tenkte i det hele tatt. Typisk meg. Jeg må bare slutte å drikke. Unnskyld». Dette til tross for at det er tydelig for oss tilskuere at han er tilbake i håp om gjentagelse av det som hendte forrige kvelden. Når han mer eller mindre endelig kommuniserer dette ordrett til Kaja, legger hun enkelt til: «Jeg kan godt gjøre det en gang til. Hvis du vil?». Kaja finner uten tvil nærhet i Sigve, og omvendt. Allikevel er det seg selv hun til sist tar et oppgjør med, og på mange måter kan vi si at forholdet med Sigve ventilerer ut tvilen hun har holdt gjemt i flere år, og får den ut i lyset hvor hun endelig må dissekere den, og ikke minst bli fortrolig med den.
De Nærmeste (2015) – Lik Hotel St. Pauli og Sykt Lykkelig, finnes det i denne filmen flere scener å velge mellom. Men i motsetning til Wam og Vennerøds film hvor kun én scene ble plukket ut, vil Anne Sewitskys film omtales ut fra alle scenene som en stemnings- og budbringer for hvordan de anvendes gjennom en tydelig karakterutvikling.
De Nærmeste en film som først og fremst fikk omtale og oppmerksomhet basert på sine sex-scener. Med eksempler som Game of Thrones og en årrekke såpeserier som baserer seg på samme plottet – hva ligger til grunn for å fortelle om en bror og søster som kommer sammen på denne måten? Mer interessant – hva ønsker en norsk regissør å formidle med dette da hun selv sier at selve filmen på et tidspunkt druknet i incest-kommentarene? Denne filmen bærer mye av det samme preget vi finner i Kaja-karakteren. Charlotte og Kaja er ytterst forskjellige når det gjelder andre personlighetstrekk, men ensomheten er i førersetet. Filmen viser tydelig at Charlotte er ensom, men å illustrere dette gjennom seksuell foreningen med sin ukjente halvbror, gjør ensomheten desto mer stygg og vond – slik ensomheten jo også er.
Det er ikke alltid dette er en følelse eller et tema som kan illustreres poetisk og med vakker melankoli til tross for potensialet som ligger der. De Nærmeste illustrerer den derfor på en original og effektiv måte. Oversettelsen av filmens tittel for det internasjonale publikummet lyder Homesick. Det er en lengsel som vil frem i denne filmen. Da karakterene ikke mestrer å uttrykke dette på andre måter, havner de i gjentatte desperate sexakter i forsøk på å finne riktig utløp. Det behøver ikke å være logisk, og heller ikke korrekt – det er affekt. De gjentatte elskovs-scenene bringer dem stadig lenger vekk fra hverandre og virkeligheten som omringer dem, men scenene bringer dem nærmere de spørsmål de lenge har hatt om seg selv, og en forløsning om hvordan de ønsker å leve.