Spielbergs
Lincoln var et skoleeksempel på å gi en «pratefilm» en interessant visuell drakt. Von Trotta prøver ikke en gang. Det er godt gjort å få en film til å se så tvers igjennom livløs, kunstig og unaturlig ut – i det visuelle, iscenesettelsen, miljøkoloritt og det brede galleri av personlighetsløse birollefigurer som mekanisk framfører sine replikker før de skyndsomt overlater plassen til neste element som skal presses inn i filmen.

Man kommer nesten i sjokktilstand over en av de få scenene hun har tenkt visuelt, der de tilsynelatende viktigste personene henvises til bakgrunnen, mens bildet domineres av Arendts sekretær som et frampek til et ekstremt hatefullt brev hun snart skal komme til åpne.

Filmens mangel på autentisitet framstår i grell kontrast til de inkluderte, intense opptakene fra rettssaken mot Adolf Eichmann i 1963. Arendts kontrære stemme om jødeforfølgelsene og ondskapens banalitet er naturligvis viktig – ellers hadde filmen fått enda dårligere karakter – men jeg satt hele tiden med følelsen at jeg kunne ha lest meg opp om dette på nettet på en halvtime, istedet for å sitte gjennom denne to-timers «filmen». Det hjalp heller ikke på opplevelsen at kopien jeg så var blass og digital.