Utenlandske anmeldelser har vært svært dårlige, men så ille er ikke
Diana. Jeg satt sjelden aktivt og gremmet meg, men samtidig er det uhyre lite å sette tennene i. Åpningen, kvelden før Dianas dødsulykke, der vi følger henne ensom igjennom rommene i en hotellsuite via et drømmeaktig bevegelig kamera, fungerer godt både stemningsmessig og visuelt. Ditto for tidlige scener der hun sitter isolert og nedtrykt i elegante rom, i et uttrykk for berømmelsens pris. Filmen får også luft under vingene mot slutten, når Diana ferierer på yachten til sin playboyvenn, og bringer til torgs fascinerende teorier om at hun som ledd i en snedig plan tipser en utvalgt pressefotograf om hvor hun oppholder seg.

Brorparten av filmen dreier seg imidlertid om et kjærlighetsforhold mellom Diana og en dyktig hjertekirurg. Dette kan best karakteriseres som en grei gjennomkjøring og er mest interessant som innblikk i problemene med å forelske seg når man samtidig må holde det hemmelig.
Diana er imidlertid her TV-film-aktig, merkelig temperaturløs og lite oppfinnsom i skildringene, iscenesatt i bilder som er flate og lite stemningsfulle. Andrews har lite utstråling og Watts strever med å formidle de kvalitetene som gjorde Diana til en ikonisk skikkelse.