Bokfansen har ikke vært begeistret for Hollywoods adapsjon av The Girl on the Train. De har kritisert filmen for at Emily Blunt er for vakker til hovedrollen som Rachel – en kvinne som i boken er en overvektig, sjusket og alkoholisert kvinne.

Hawkins prøvde å berolige dem da hun roste Blunt for en «ekstraordinær jobb» i rollen, men undergrave seg selv ved å si: «De har gjort sitt beste … For oss som ikke har noe forhold til romanen oppleves filmen nokså annerledes. De fleste av oss har opplevd å sitte og kikke inn i leiligheter langs jernbanen når vi er på togtur. Pendlerne kan følge de samme menneskene til samme tid hver dag. Slik er det også med Rachel i The Girl on the Train.

Emily Blunt spiller den skilte Rachel. Hun er i begynnelsen av trettiåra. Rachel har problemer med å akseptere at eksmannen Tom (Justin Theroux) nå er gift med Anna (Rebecca Ferguson) – kvinnen han var utro med mens de to var gift. Daglig ser hun huset til Tom og Anna når hun tar forstadstoget hver morgen inn til New York. Men det er ikke bare eksen hun fokuserer på, rett bortenfor bor det tilsynelatende perfekte paret som hver morgen står og kysser på terrassen. En dag ser Rachel at hun kvinnen, Megan, står og omfavner en annen mann. Det gjenoppvekker hennes egne opplevelser med Toms utroskap. Samme kveld blir Megan meldt savnet – og Rachel blir funnet i området overstadig beruset og ute av stand til å gjøre rede for seg.

Regissør Tate Taylor har laget en fiks filmatisering med gjentatt flashbacks. Rent filmatisk fungerer det. Tate Taylor evner å få oss til å undre på hvorfor Megan er forvunnet. Det er flere i hennes omgangskrets som har motiver.

Emily Blunt gjør en sterk rolle som Rachel (uansett hva bokfansen måtte mene om rollevalget). Det er nettopp hennes prestasjoner som driver historien fremover i en film som holder spenningen helt ut.