Tyskland fortsetter å slikke sine sår etter forrige hundreårs kriger. Nok en gang er det som skjedde etter krigen – men som har røtter i krigshandlingene – det sentrale omdreiningspunktet i en film. Men på en finurlig måte, siden denne filmen både begynner og slutter i vår egen tid.

Vi befinner oss i Berlin i 2001. Forretningsmannen Hans Meyer blir kaldblodig drept og morderen overgir seg umiddelbart til politiet. I avhørene er han taus. Når rettssaken kommer opp har han fremdeles ingenting å si.

Den ferske forsvarsadvokaten Caspar Leinen får oppdraget med å forsvare morderen. Heller ikke han får mer enn et par nikk ut av mannen, som heter Fabrizio Collini. Collini er født i Italia, og har bodd i Tyskland de siste tretti årene. Det er ikke noen enkel oppgave å legge opp forsvaret, når den siktede ikke vil snakke. Hans steinansikt innbyr ikke til dialog om saken, eller om noe som helst annet for den sakens skyld. Skyldspørsmålet synes også å være krystallklart; Collini kom gående ut av hotellrommet der drapet skjedde med blod på hender, klær og sko. Hans fingeravtrykk ble funnet på drapsvåpenet. På den annen side klarer ikke politiet å finne noen forbindelse mellom Collini og Meyer. Dermed blir spørsmålet om motiv liggende i skyggen, ubesvart. Etter hvert får vi vite at det ligger et motiv gjemt i historien, i krigshistorien.

Oppgjør med historien

Leinen skal komme til å møte flere hindringer i sitt arbeid. Mest inngripende er det at han oppdager at Hans Meyer er den mannen han kjenner fra sitt eget liv som Jean-Baptiste Meyer – en mann han delvis vokste opp hos som reservefar. Han har altså påtatt seg oppgaven å forsvare en mann som har drept den mannen han mest nærer farsfølelser for. En annen og betydningsfull detalj er at aktoratet består av to av de mest skarpskodde juristene Berlin har å by på. Den ene er jusprofessor og Leinens lærer fra jusstudiet. Og det hjelper heller ikke Leinen at drapsofferets barnebarn Johanna Meyer, som han selv har hatt et forhold til, er medsaksøker mot Collini. En smørje av en sak å debutere i, med andre ord.

Filmen bygger på en roman med samme navn av Ferdinand von Schirach fra 2011. Von Scirachs motivasjon for å skrive boka har vært å ta et oppgjør med sin egen bestefars fortid som den nasjonale lederen av Hitlerjugend.

Tidsreise

Regissør Marco Kreuzpaintner har bygget opp denne fortellingen ved først og fremst å følge Leinen i arbeidet med å legge opp forsvaret ved å gjøre egne undersøkelser. Leinen reiser til Frankfurt og til Collinis fødeby i Italia for å undersøke forhistorien til drapet. Vi får også tidshopp tilbake til Leinens oppvekst og til noen hendelser i Italia under krigen som skal vise seg å være svært betydningsfulle.

Flere av de mest sentrale scenene utspiller seg i rettssalen. Her benytter Kreuzpaintner seg av hele registeret av mulige verktøy for rettssalsdrammet; ujevne maktforhold mellom juristene, avtalesnekring for å unngå full rettssalsbehandling, stadige overraskelser ved at nye vitner innkalles, etterforskning-gravearbeid på natten mens rettssaken utføres der en tilfeldig sammenrasket «etterforskningsgruppe» (i dette tilfelle blant annet et pizzabud) finner fakta som politiet ikke har funnet og en lek med og delvis brudd på rettssalens ordnede prosedyrer for å få saken oppklart – etter at rettssaken er i gang. Noe av dette er ganske medrivende, noe av det etterlater oss med en følelse av at vi har sett det før.

Det gode mot det onde

Fotoet er flott utført og det er også klippingen. Vi dras med gjennom filmen på en ganske så profesjonell måte. Og kanskje ligger det også et problem her, ved at ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Alle kortene i kortstokken er delt ut når vi setter oss ned for å se filmen, det handler bare om å vise fram fortellingen. Litt mer kreativ galskap kunne kanskje vært på sin plass.

Collini Case er solid gjennomført i alle ledd. Den spiller ut sjangeren rettssalsdrama med alle ingredienser. Men den bringer heller ikke noe nytt til denne typen fortellinger. Vi har sett det før. Når det er sagt, mange liker nettopp denne typen filmer. De gir oss nok en gang hint om at det er mulig at det gode kan vinne over det onde. Filmen ble da også nylig tildelt Publikumsprisen under årets filmfestival i Haugesund.