Gjennom stilfulle, maleriske, ofte rent ut grafiske komposisjoner forteller filmen i en kapittel-oppdelt og episk form om en foreldreløs jødisk gutt som reiser fra landsby til landsby på søken etter tilflukt under andre verdenskrig.

La det være sagt med en gang: Dette er ingen vanlig fredagspils-film, om noen skulle tro det! Den er et vakkert, men krevende, til tider voldelig drama fra det tidligere Øst-Europa, finansiert og produsert i Tsjekkia men også opptatt i Ukraina, Slovakia og Polen, hvor handlingen egentlig finner sted.

Dyster roadmovie

Hvert sted er den jødiske gutten tilsynelatende mindre velkommen enn han var på det forrige stedet. Hans reise gjennom uendelige vakre landskap blir en slags stilisert roadmovie, bare i et tempo du sjelden har opplevd. Snakker man om landskapet som dramatisk fortellerelement, noe som ofte brukes til å beskrive svensk og norsk film, har man her en Øst-europeisk variant som trekker linjene til de store russiske filmene, som Jord, Stille flyter Don og Gå og Se! Tankene går også til to store baltiske filmer som vi nylig har sett her i landet, også de i bred-formatets fascinerende svart/hvitt komposisjon: Der vindane møtes og The chronicles of Melanie fra henholdsvis Estland og Latvia.

Ofte er den østeuropeiske filmen det franskmennene kaller en mise-en scéne film, i motsetning til montasje-filmen. I filmhistorien spennet mellom Orson Welles og Sergej Eisenstein, mellom Citizen Kane og Panserkrysseren Potemkin. De lange tagningene, utnyttelsen av landskapet, det dype fokus i flere plan, det allesteds-nærværende filmkameraet, får fram det menneskelige. Vi lever oss inn i historien, vi føler med rollefigurene, vi opplever handlingen på en unik måte. Denne stilarten er ofte brukt til å skildre menneskelig lidelse og det er den Øst-europeiske filmen full av, enten det dreier seg om den russiske revolusjon, flukt og nød etter 1. verdens-krig, hungersnød i Ukraina, tysk-russiske konflikter under 2. verdenskrig eller deportasjoner til Sibir på -40 tallet. Tankene går til Andrej Tarkovskij, men også til Theo Angelopoulos og Kenji Mizogushi.

Stillferdig og dyster

The Painted Bird forteller om noe av det mørkeste i historien fra vår egen nære fortid. Men den er en særdeles stillferdig fortelling, filmet i nydelig 35mm sort-hvitt KODAK-FILM og i Panavision. Mange av scenene er antydende, aktørenes spillestil er neddempet, man aner og forstår uten å ha sett mye i handlingen, selv om voldsscenene er en amerikansk action-film verdig, i all sin grusomhet.

All dialog er på interslavisk, et semikonstruert språk som er laget for å være forståelig for alle som kan slaviske språk. Ifølge regissøren er dette gjort for at ingen skal føle at handlingen foregår i et spesifikt land, men at alle i regionen skal kunne oppleve at historien like godt kunne vært fra deres eget område. Det de har til felles, de vestlige slaviske landene, er klemmen mellom øst og vest, mellom Stalins kommunistiske Sovjet og Hitlers Nazi-Tyskland. Begge stormakter var drevet av en syk ideologi som de påtvang befolkningen på landsbygda, gjennom henrettelser, voldtekter, mordbrann, nedverdigelse og undertrykkelse.

Kontroversiell

Romanen, som filmen opprinnelig er basert på, er skrevet av Jerzy Kosinski og var kontroversiell fordi romanfigurene, som terroriserte guttungen, først og fremst var vanlige polske bønder, og ikke nazister. Dette gjenspeiles i dag i vestlige kritikeres argumentasjon om at polakkene selv var aktive i de tyske konsentrasjonsleirene i Polen. Kosinski er en kjent polsk-amerikansk jødisk forfatter som bla. ledet det amerikanske kapitlet av den internasjonale ytringsfrihets-organisasjonen PEN gjennom flere perioder. Han har også skrevet romanen Being there, udødeliggjort gjennom filmen Velkommen Mister Chance, med Peter Sellers i hovedrollen.

The Painted Bird, som det sies at forfatteren har fått ulike innspill fra Roman Polanski, portretterer en uendelig rekke av mennesker fra vår egen nære fortid, tappet for empati. Du er ikke herfra er en gjennomgående replikk, og med ett blir filmen høyaktuell, med våre dagers aversjon mot asylsøkere, flyktninger og immigranter, det være seg i Middelhavet, i regjeringen eller på et Frp landsmøte.

Lidelseshistorie

På mange måter er filmen en Kristi lidelseshistorie. Bibelen kan brukes som forståelsesgrunnlag, men det kan også greske tragedier og norrøn mytologi, f.eks. scenene med ravnene. Reisen mot Katharsis kunne vært en undertittel. Men den lille gutten blir selv et produkt av sine omgivelser, han blir etterhvert det han ikke var, nemlig ond, hevngjerrig og han lærer seg å leve etter doktrinen Øye for Øye, Tann for Tann.

I et bevegelig, allvitende kameraspråk, som ofte benytter fugleperspektivet, skildres daglige og krevende gjøremål på den polske landsbygda. Noen mennesker er gode, noen onde, men de fleste stiller seg nøytrale til dramatikken som den lille gutten må igjennom. Overgangen mellom de ulike sekvenser innenfor hvert kapittel kan virke uforklarlige. De skildres i et minimalistisk og forsiktig antydende billedspråk. Først etter 50 min får man utdypingen av filmens tittel, Den malte fuglen. Malingen er en menneske-påført lidelse som resulterer i at fuglen hakkes i hjel av de andre og faller død om. Den lille gutten er en slags malt fugl, jødestemplet er malingen, det er bare det at han klarer seg gjennom de mange ydmykelser og lidelser, delvis takket være at han unngår sigøynerstemplet, som er en enda verre maling. Han møter gode, ledende mennesker, som den tyske sersjanten og den polske pateren, morsomt nok spilt av to av verdens ledende filmskuespillere, Stellan Skarsgård og Harvey Keitel.

Regissøren Václav Marhoul (født 30 Januar 1960) er både regissør, manusforfatter og skuespiller, og det merkes i denne filmen. Han studerte ved FAMU, den berømte filmskolen i Praha, som har fostret en mengde tsjekkiske og polske regissører, bl.a Agnieszka Holland, som nylig lanserte sin mesterlige Den sorte Jord på kino i Norge. Han debuterte med Mazaný Filip, basert på Raymond Chandlers bøker i 2003. Jeg vil tro at man skal følge nøye med hva denne filmens mester kan avstedkomme i årene fremover.

Lyddesign og musikkbruk er utsøkt, fra Beethovens Für Elise til melankolske slaviske folketoner. Alt i alt et fremragende verk godt egnet for den korona-reflekterende tiden vi lever i. All mulig takk til distributøren Another World Entertainment, som har hentet filmen direkte fra Venezia-festivalen.