Hvis du synes du har et vanskelig forhold til din mor eller far, skal du se Falling. Da vil du kunne gå hjem og innse at du ikke er den som har det verst. I denne filmen vil du se at vanskelige familierelasjoner forsterket av demens kan være tungt å leve med.

Falling er Viggo Mortensens film. Han debuterer som manusforfatter og regissør her, i en fortelling som delvis bygger på egne oppveksterfaringer. Og han spiller selv en av hovedrollene. Dessuten har han komponert musikken og produsert filmen. Den amerikanske skuespilleren med danske aner er en allsidig kunster. I tillegg til filmarbeidet sitt, maler, fotograferer og skriver han. Når han nå regisserer, er det med sikker hånd. Det lover godt for muligheten for flere filmer fra hans side i framtida.

Denne fortellingen handler om en familie, og spesielt om Willis Peterson (Lance Henriksen) – far og bestefar til de fleste andre vi møter. Sønnen John (Viggo Mortensen) forsøker å hjelpe faren med å flytte fra en ensom gårdstilværelse i nordstatene til California der både John og søsteren bor. Vi ser raskt at Willis ikke er den enkleste å være i hus med. Han er stri og lite opptatt av å spille på lag med andre. Med et visst unntak for Johns datter, barnebarnet Monica.

Vi skjønner raskt at Willis er på vei inn i demens. Han glemmer og surrer. Men etter hvert skal vi se at det er mer enn demens som har skapt denne mannens væremåte.

Fire tidsplan

Historien fortelles fram i fire tidsplan, der nåtiden vies mest tid. Noen ganger kan filmer med flere tidsplan bli rotete og vanskelige å sette sammen til en helhet. Det skjer ikke her, til tross for at klippingen mellom dem skjer ganske tett og som regel ved raske tilbakeblikk. Antagelig har Mortensen visst godt hva han ville si med dette manuset.

Tilbakeblikkene i familiehistorien er godt integrert i fortellingen. De gjør at vi får mer kunnskap om hvordan Willis har utviklet seg til å bli den gretne, gamle gubben han er i dag. Det viser seg at han også var en gretten, ung gubbe. Lance Henriksens portrett av den gamle utfylles av Sverrir Gudnasons portrett av den yngre Willis. Begge gir dybde til denne totalt utdaterte mannen. Det er Henriksen som har mest å spille på, og han gjør sin rolle svært godt. Vi møter en mann som har store mangler i sine empatiske evner. Han er lite i stand til å gi noe som helst til andre på det menneskelige planet, iallfall hvis han ikke samtidig får noe tilbake selv.

Når vi blir mer kjent med Willis, ser vi at han er sint på alt han ikke skjønner: homofili, mennesker fra andre kulturer, kvinner og så videre. Han er ytterst konservativ, og Mortensen har valgt å la ham være dedikert Republikaner, mens Mortensens egen karakter er Demokrat. Her kommer med andre ord den betente politiske sitasjonen rett inn i kjøkkenet. Det blir ikke lettere for Willis at sønnen i voksen alder har kommet ut av skapet og giftet seg med en mann.

Sinneutbrudd og slibrigheter

Dette konfliktlandskapet har så Mortensen forsøkt å vise fram i Falling. Han gir oss et mangefasettert familiedrama, der vår sympati raskt knyttes til alle de som utsettes for Willis stadige sinneutbrudd og alle slibrigheter og de negative karakteristikkene som formelig renner ut av munnen hans straks han åpner den. Willis viser oss en gammeldags mannsrolle, men også noe mer; denne mannen håndterer ikke samfunnet og menneskene rundt seg. Og han håndterer ikke endringer.

Alle som utsettes for Willis biter det i seg. De har vent seg til en strategi. Mortensen gir oss dermed en fortelling om å unnlate å konfrontere, selv når konfrontasjon er nødvendig. Unnlatelsene gjøres på ulike måter, men de er alle triste å se på. Det blir mer og mer åpenbart at tiden er moden for et oppgjør, at sønnen tar sin far i skole. Om det skjer, skal ikke avsløres her.

Selv om Falling har mange sterke kvaliteter, har Mortensen gjort to valg som trekker helheten litt ned. Det mest åpenbare er at den aldrende faren tillates av alle rundt seg å trakassere i så stor grad at det kan stilles spørsmål ved om det rett og slett blir for mye. Filmen kunne dessuten vært sterkere ved at vi kunne fått innsyn i mer av Willis strev med å finne fram i et liv han ikke skjønner seg særlig mye på. En liten flik av dette får vi innsikt i mot slutten av filmen, men på dette punktet hadde Mortensen kunnet gjort Willis mer hel som menneske.

Likevel, samlet sett er det all grunn til å glede seg over Falling. Vi har fått en ny internasjonal regissør som det er verdt å følge framover.