I grøsser- og skrekkfilmens verden er det intet som verdsettes mer enn lek med og fornyelse av allerede etablerte undersjangre. Og Vikingulven frir til publikum der den tråkker i velkjente sjangerfotspor på erkenorske stier.  

Varulvfilmen er over 100 år gammel, men hvor de populærkulturelle referansene vi kjenner i dag ble etablert i The Wolfman (1941). Filmskapere som skal gyve løs på denne sjangeren har dermed mange regler å forholde seg til samtidig som at publikum stadig krever fornyelse. Etter stadige pandemiutsettelser klarer Vikingulven slik å bidra med noe nytt og erkenorsk, deriblant vikinger, norsk natur og kampen mellom by og bygd.

Fenrisulven

I filmens introduksjonssekvens, lagt 1000 år tilbake i tid, plyndrer vikinger et munkekloster i Normandie. Her kommer de over et farlig vesen og slik etableres mytologien rundt vikingulven eller den såkalte Fenrisulven. Det som videre følger er den klassiske opprinnelseshistorien om hvordan noen blir merket av varulvens forbannelse, men satt til nåtid og på den norske landsbygda.

 

17 år gamle Thale (Elli Müller Osborne) har forlatt urbane Oslo og flyttet til det søvnige småstedet Nybo. Moren Live Berg (Liv Mjönes) har fått jobb på det lokale politikontoret og sammen med sin yngre søster har de flyttet inn til Lives nye kjæreste Arthur (Vidar Magnussen). Thale sliter med å få innpass hos de andre ungdommene, men jevngamle Jonas innvier henne i småstedets møtesteder. Under en festansamling blir ungdommer plutselig angrepet. En ung jente blir dratt inn i skogen av en mystisk skikkelse samtidig som Thale blir kvestet. Politiet mistenker raskt at det er en ulv som står bak angrepet og en rovdyrekspert tilkalles for å få det bekreftet. Snart anskaffes en fellingstillatelse og et jaktlag sendes ut for å drepe dyret.

Regissør med skrekkbakgrunn

Regissør Stig Svendsen har bakgrunn i familiefilmen Radiopiratene (2007) og dramaet Kings Bay (2017). Han laget også den fornøyelige heisskrekkfilmen Elevator (2012) i Hollywood og slik har han alle forutsetninger for å gjøre riktige valg med Vikingulven. Etter anslaget presenteres historien som om det var en noe gjennomsnittlig ungdomsfilm før den brått gjør hamskifte og slår over i en mer alvorlig tone. Klippet på effektivt vis kommer plutselig et voldsomt angrep krydret med blodige spesialeffekter.

Filmskaperne vet at ungdommer i dag har et bredt referansegrunnlag til sjangerfilm, og i stedet for å gå i den klassiske fellen hvor man gaper over et så stort publikum som mulig, har publikum her blitt tatt på alvor. Filmen er ikke spesielt skummel samtidig som den ikke er for mild. Den har fått 15 årsgrense, men passer samtidig til et oppegående grøsserpublikum.

By mot bygd

Som vi så godt kjenner fra norsk ulvedebatt spilles det på kontrasten mellom den urbane storbyen og det grisgrendte. Det krydres med spark til hvordan ulvespørsmålet splitter, og bygdepolitiet tar seg av saker på en helt annerledes måte enn politiet i storbyen. Slik etableres Live Berg som en noe malplassert politibetjent mens en mesterjeger, som har vært på jakt etter ulven i lang tid, manifesterer seg med sine uortodokse teorier. I sjangersammenheng kan det slik trekkes tråder til kampen mellom storbyen Paris og landsbygdens middelalderske livssyn i franske Ulvenes klan (Le pacte des loups, 2001).

Den norske naturen har vært fundamentet i moderne norsk skrekkfilm siden Villmark (2003) og i Vikingulven veksles det mellom småstedet Nybo og dens omkransende villmark. Manusforfatter Espen Aukan har ikke lagt skjul på sin forkjærlighet til Stephen King med sine ofte brukte småsteder, og slik kan Nybo sees på som et kompliment til «Varulvens år» og dens filmatisering Silver Bullet (1985). Vikingulven respekterer skrekkfilmhistorien der den drøyer med å vise sitt monster i sin helhet og slik, med referanse til Jaws (Haisommer, 1975), vet filmskaperne at overeksponering gjør det mindre skummelt.

Metamorfose

Varulvfilmens store attraksjon er metamorfose og forvandlingsscenen. Samtidig er det nettopp dette partiet som gir sjangeren mest hodebry. Utfordringen er at det er dyrt å lage beistet enten med kostymer eller som dataskapte effekter og derfor kommer påkostede filmer av denne typen relativt sjeldne. I Vikingulven er denne nøkkelscenen utført på fortreffelig vis. En klassisk leveregel er at hvis det ikke kan gjøres bedre enn scenen i An American Werewolf in London (1981), så må man heller gjøre det ved hjelp av kreativitet.

Her er transformasjonen både klassisk og litt annerledes, men viktigst av alt, vi imponeres og kjøper omdanningssekvensen. Resultatet etter forvandlingen er et uvanlig monsterdesign, men annerledeshet og nyvinning ønskes velkomment. Monsteret får sine ofre og filmen holder ikke tilbake med spesialeffekter, blod og gørr under en folksom masse som skal ekspederes. Oppskriftsmessig elementer som fullmåne og sølv holdes dessuten ved hevd.

Riktig skuespiller i hovedrollen

Sett i lys av filmhistorien har hovedsakelig menn hatt hovedrollen i varulvfilmer, men i likhet med de fleste nye norske sjangerfilmer er det her kvinnelig hovedrolle. Elli Müller Osborne har tidligere spilt i Utøya 22. juli og hovedrollen i Psychobitch, og bærer i stor grad filmen på sine skuldre. Hun er et utmerket valg til 17 år den gamle protagonisten Thale og derfor går all honnør til filmens castingansvarlig.

I Vikingulven ligger det en antydning til en ungdomsforelskelse og et opprør mot sin mor. Tenåringen Thale har blitt tatt med til et annet sted, savner sin far og bor nå i et nytt hjem med ny stefar. Slik det oftest er i slike historier er også Thale på feil sted til feil tid. Vi har sett det metaforiske bildet på pubertet, kroppslig forvandling og seksuell oppvåkning i referansefilmer som The Company of Wolves (1984) og Ginger Snap (2000). Her er derimot dette bildet, både overraskende og kanskje forfriskende, relativt neddempet.

Hva skjedde med vikingmytologien?

Selv om Vikingulven imponerer på mange områder, lugger det likevel rundt enkelte valg. Først kan man mistenke at Trolljegeren-produsent John M. Jacobsen har påkrevd introduksjonssekvensen slik at den raskt klarer å fenge interesse hos utålmodige internasjonale innkjøpere. For den kunne fint ha blitt droppet da den samme informasjonen med mytologien rundt vikingulven og Fenrisulven kommer tilbake på et senere tidspunkt i filmen. Hele sekvensen er filmens svakeste ledd og dens forklarende tekster kunne fint ha blitt erstattet med en stemningsskapende fortellerstemme i stedet.

Samtidig som Vikingulven sees i lys av norske tilskudd til etablerte undersjangere som zombie- og vampyrfilmen med henholdsvis Død snø (2009) og Vampyrvidar (2017), må den også sammenlignes med internasjonale varulvfilmer. Med sin vikingmyte og bekreftelse av at dyrehår funnet på åsted stammer fra ulv, ligner Vikingulven mer på Wolfen (1981) med sitt indianersagn med hamløpere samt Wolf (1994) med sine referanser til demonulven. Til tross for at tittelen antyder en stor kobling til vikinger og en mytologi rundt denne, er dette noe som det kun forsiktig pirkes i. Muligens kan det være noe som spares til en mulig oppfølger.

Godt tilskudd til norsk sjangerfilm

Rent visuelt savnes et bredere bildeutvalg i filmen. Klipperytme og tempo føles til tider noe magert og man kan ane at det ikke skyldes filmfotografen, men at det rett og slett ikke har vært tid til å filme scener fra flere vinkler. Mens Vidar Magnussen er typecastet med funksjon som comic relief lurer man stadig på hvorfor mor Live snakker svensk, og en avklaring rundt dette er savnet.

Varulvfilmsjangeren er ingen enkel nøtt å knekke og den har mange forgjengere som den må forholde seg til. Vikingulven skal ha honnør for å være et godt tilskudd til stadig voksende sjangerfilm i Norge samtidig som det er et interessant, men intet banebrytende tilskudd til varulvfilmsjangeren.