Til helgen gir MIRAGE filmfestival i Oslo anledning til å møte en av Europas mest originale og kompromissløse auteurer, og til å se hans høyst særegne og oppslukende film Pacifiction.

Dette er en bearbeidet versjon av en artikkel som opprinnelig ble publisert i forbindelse med visningene av Pacifiction på Kunstnernes Hus Kino i mars.

Den spanske – og mer spesifikt katalanske – regissøren Albert Serra er en sentral eksponent for filmretningen som går under betegnelsen «slow cinema», og omtales ofte som en «enfant terrible» i så måte. Her hjemme har Serra imidlertid lenge vært lite kjent, men med hans nyeste spillefilm Pacifiction er dette i ferd med å endre seg.

Førstkommende helg vises filmen på filmfestivalen MIRAGE i Oslo, med Serra selv tilstede.

Solkongen og nattlige orgier

Serra er en gjenganger i Cannes, men med Pacifiction deltok han i fjor for første gang i festivalens hovedkonkurranse. Dette er også hans første spillefilm med handling lagt til samtiden.

De forutgående har nemlig vært periodedramaer, som fortrinnsvis utspiller seg på 1600- eller 1700-tallet. De omhandler gjerne historiske og/eller litterære skikkelser, deriblant Don Quixote og Casanova. Han har sågar laget hele to filmer om Ludvig (Louis) den 14., også kjent som Solkongen – og begge handler om hans død (!).

Mange av rollefigurene i Serras filmer spilles av ikke-profesjonelle skuespillere, men oftest i kombinasjon med profesjonelle. I en av filmene om den nevnte Solkongen, som talende nok heter The Death of Louis XIV (La mort de Louis XIV, 2016), spilles tittelkarakteren eksempelvis av den kjente franske skuespilleren Jean-Pierre Léaud. Og til tross for at en saktegående spillefilm – dette er som sagt «slow cinema» – om en historisk, fransk konge på sitt dødsleie muligens kan høres en smule kjedelig ut, er The Death of Louis XIV i all sin dvelende monotoni en høyst oppslukende film.

Serras forrige film Liberté (2019) ble vist i det prestisjefylte sideprogrammet Un Certain Regard på filmfestivalen i Cannes, der den ble belønnet med juryens spesialpris. Det var med denne filmen at den kompromissløse auteuren for alvor fikk sitt rykte som «enfant terrible».

Liberté er en adapsjon av et teaterstykke skrevet og instruert av Serra selv, og handler om en gruppe libertinere noen år før den franske revolusjonen som har røket uklar med hoffet i Paris. De søker derfor råd fra en tysk fritenker og tilflukt i skogen, og filmen skildrer deres orgier (de er jo libertinere!) og øvrige seksuelle eskapader under den nattlige, åpne himmelen der. Igjen formidles dette med Serras sedvanlig langsomme tilnærming, i en relativt seksuelt eksplisitt form for «slow cinema» – hvor det heller ikke spares på mindre konvensjonelle og for mange mindre tiltrekkende seksuelle praksiser.

Forfall og dekadanse

Et kjennetegn ved Serras framgangsmåte er at han gir rom for at mye oppstår under innspilling, gjerne med en betydelig andel improvisasjon. Scenene fanges parallelt med tre kameraer, slik at skuespillerne ikke er bevisst på hvilket bildeutsnitt eller hvilken kameravinkel som vil bli benyttet. Opptakene tas i lange strekk av gangen, og bruken av digitale kameraer gir Serra mulighet til å filme ekstremt mye materiale. Det kan imidlertid også skape en interessant kontrast i uttrykket til det ofte historiske innholdet.

Som det vel framgår, omhandler mange av Serras filmer miljøer og karakterer preget av en viss dekadanse. Men også verdener som er i ferd med å gå under, til dels også karakterer som er i ferd med å lide samme skjebne.

Stillehavsfiksjon

Det gjelder langt på vei også hans nye film, selv om den altså er lagt til vår tid. Nærmere bestemt utspiller Pacifiction seg på den fransk-polynesiske stillehavsøya Tahiti, og utforsker hvordan dette samfunnet påvirkes av ryktene om at de franske myndighetene skal utføre nye atomprøvesprengninger i deres umiddelbare nærhet.

I senter for handlingen står øyas franske høykommissær De Roller, som med diplomatisk smidighet forsøker å manøvrere mellom stedets ulike maktsentre, så vel som noen mer lysskye miljøer. Noe omfattende handlingsreferat skal ikke gis her, da den ytre handlingen i Pacifiction er nokså minimalistisk – i tillegg til at fortellingen ikke nødvendigvis gir entydige svar. Til dels er dette en karakterstudie av De Roller, men i likhet med selve filmen er han både kompleks og gåtefull.

Den karismatiske hovedkarakteren er magnetisk spilt av Benoît Magimel, som tidligere i år vant en meget velfortjent César-pris i Frankrike for rolleprestasjonen. (Pacifiction er en samproduksjon mellom Frankrike, Spania, Tyskland og Portugal.) For mange er nok Magimel stadig mest kjent for sin rolle i Pianolærerinnen av Michael Haneke fra 2001, men han har markert seg med flere sterke roller i det siste, og neste år blir han å se på norske kinoer i Anh Hùng Trầns The Pot-au-Feu (La passion de Dodin Bouffant).

Pacifiction fikk også en César-pris for beste foto, og fotograf Artur Tort skal så avgjort berømmes for dens utsøkte visuelle uttrykk. Filmen er en betagende og forførende stillehavsfiksjon, komplett med pastellfargede solnedganger, hvitkledde matroser og mer dunkle nattklubber. (Både fargepalletten, matrosene og nattklubbmiljøene kan for øvrig føre tankene til den tyske filmskaperen Rainer Werner Fassbinder.)

Men Pacifiction er heller ikke så rent lite urovekkende, ikke minst grunnet den overhengende atomtrusselen – for ikke å si atomparanoiaen – som jo er en ubehagelig aktuell tematikk. Videre er filmen en skildring av moderne kolonialisme, her med en mer mangesidig innfallsvinkel enn den velkjente beretningen om et paradis ødelagt av sine erobrere.

Slik det gjerne er med «slow cinema», blir filmens rytme – dens helt egne fornemmelse og gestaltning av tid – en essensiell del av filmopplevelsen. Dette er riktignok en film med relativt mye dialog, selv om den også har en god del stille partier. Pacifiction er ikke desto mindre saktegående og dvelende, med en spilletid på 2 timer og 45 minutter – men dette bidrar også sterkt til at den er så suggererende, på nærmest hypnotisk vis. En stemningsfull, enigmatisk og dypt fascinerende film, som i større grad enn de fleste spillefilmer krever at man som tilskuer gir seg hen til opplevelsen.

Kritikerpris i Tromsø og visninger i Oslo

Pacifiction ble vist på Tromsø internasjonale filmfestival i januar, der den var valgt ut av undertegnede til Kritikeruken og ble belønnet med den internasjonale filmkritikerjuryens pris (FIPRESCI-prisen). Etter det har den blitt satt opp på Kunstnernes Hus Kino i Oslo.

Til helgen vises Pacifiction på MIRAGE filmfestival på Vega Scene i hovedstaden, med Serra som gjest på festivalen. Det anbefales sterkt å benytte anledningen til å oppleve en ytterst særegen og oppslukende film, som definitivt bør ses på kino, fra en av Europas mest originale og kompromissløse auteurer – og i tillegg oppsøke hans øvrige filmografi. (MIRAGE satt for øvrig også opp Liberté på Vega som oppvarmingsvisning helgen før festivalstart.)

Etter lørdagens visning av Pacifiction vil Serra være tilstede for en samtale med filmskaper Nataša Urban. Fredag deltar han dessuten i en samtale med regissør Lubna Playoust om kunstfilmens og kinoens eventuelle død, i etterkant av en dobbelvisning av Playousts nye dokumentar Room 999 (der Serra medvirker) og Wim Wenders’ Room 666 fra 1982, som begge omhandler dette spørsmålet med 40 års mellomrom. Pacifiction vises på sin side også på søndag.

MIRAGE filmfestival arrangeres i perioden 11-15. oktober i Oslo. Se www.mirage.no for mer informasjon.