Cinema var tilstede på Tallinn Black Nights Film Festival, som er en A-liste-festival med et svært omfattende utvalg filmer. Her er noen av årets høydepunkter.
TALLINN BLACK NIGHTS: Cinema har igjen tatt turen til Tallinn Black Nights Film Festival, som ble arrangert i sin 27. utgave i november. PÖFF, som dens estiske initialer lyder, er en prestisjefylt A-liste-festival, hvilket innebærer at filmene i den internasjonale hovedkonkurransen har verdenspremiere eller kun har hatt premiere i sitt opphavsland når de vises på festivalen. Hva de sorte nettene i navnet angår, henspiller dette på de nokså mørke og lange kveldene i Tallinn på denne tiden, ikke helt ulikt Tromsø internasjonale filmfestival i januar. Og det kan naturligvis være en utmerket ramme for gode filmopplevelser.
Her følger en gjennomgang av noen av høydepunktene fra festivalens omfattende filmutvalg.
Italiensk hovedvinner og sterke baltiske filmer
Årets vinner av hovedprisen Grand Prix var den italienske spillefilmen Misericordia, som er regissør Emma Dantes adapsjon av sitt eget teaterstykke, og som har mishandling av kvinner som et sentralt tema. Filmen utspiller seg i en sliten landsby på Sicilia der en gruppe prostituerte kvinner har tatt hånd om Arturo, en ung mann med et lite barns sinn, etter at moren hans ble drept rett etter fødselen. Misericordia kombinerer «gritty» sosialrealisme med både mildt melodramatiske innslag og en form for magisk realisme, og kan føre tankene til den mer kjente italienske regissøren Alice Rohrwacher – men det kan skyldes at begge disse filmskaperne formodentlig har hentet en viss inspirasjon fra landsmannen Pier Paolo Pasolini. I tillegg til prisen for beste film, vant Simone Zambelli prisen for beste mannlige skuespiller for rollen som Arturo.
Blant PÖFFs ulike konkurranseprogram er også et for baltiske filmer. Vinneren i denne konkurransen var dokumentaren Smoke Sauna Sinterhood fra festivalens hjemland, regissert av Anna Hints. Dette er en meget sterk film om badstutradisjoner og kvinnefellesskap som har hatt stor suksess rundt om i verden etter at den hadde verdenspremiere på Sundance Film Festival, der Hints vant prisen for beste regi i dokumentarprogrammet. Smoke Sauna Sinterhood hadde norsk kinopremiere 3. november og er Estlands kandidat for neste års Oscar-priser. (Oppdatering: Dagen etter denne artikkelen ble publisert, ble filmen dessuten kåret til beste dokumentar under European Film Awards.)
Konkurranseseksjonen Rebels With a Cause består på sin side av filmer fra hele verden som enten er eksperimentelle i form eller opprørske i innhold. Her stakk en litauisk film av med prisen i år. Five and a Half Love Stories in an Apartment in Vilnius, Lithuania av Tomas Vengris er en finurlig og forførende antologifilm basert på en besnærende enkel idé: Den forteller flere historier som alle utspiller seg i samme Airbnb-leilighet i den litauiske hovedstaden, som bebos av ulike korttidsleietakere fra forskjellige land. Felles for historiene er at de dreier seg om kjærlighet – uten at alle nødvendigvis er utpreget romantiske.
En annen litauisk film verdt å trekke fram er Slow, regissert av Marija Kavtaradze – som faktisk også vant pris for beste regi på Sundance-festivalen, men da i fiksjonskategorien, og er Litauens Oscar-kandidat. Dette er et bevegende og nyansert kjærlighetsdrama som omhandler aseksualitet, et tema som ikke belyses altfor ofte. På PÖFF vant produsent Marija Razgute prisen for beste baltiske co-produksjon for filmen, som er samprodusert med Spania og Sverige.
Psykedelisk hybriddokumentar og leken meksikansk metafiksjon
Vi skal vende tilbake til Rebels With a Cause-programmet, der det var flere spenstige titler. Israelske Uri Marantz’ debutfilm King Khat er en hybriddokumentar med et tilsynelatende uanstrengt forhold til rene fakta, som forteller om en kjemiker fra Tel Aviv som eksperimenterer fram nye rusmidler og slår seg opp innen det juridiske gråsonemarkedet for såkalte «legal highs». Filmen blander «live action» med Monty Python-aktig animasjon (ispedd flere visuelle referanser til kjente kunstverk), og er en fengende og høyst leken psykedelisk godtepose i form så vel som innhold, som klokker inn på kun en time og 13 minutters spilletid.
Den meksikanske filmen Good Savage av Santiago Mohar Volkow fra samme program er en komedie om et ungt par fra USA – hun forfatter, han eksperimentell filmskaper – som reiser til Mexico for et lengre arbeidsopphold, og som på hver sin måte påvirkes av omgivelsene og folkene de møter i nabolandet. Dette er en snedig, løssluppen og svært forfriskende film, som får stadig flere og festligere metafiksjonelle lag etter hvert som hovedpersonenes kunstneriske prosjekter begynner å ta form.
Slagkraftig bestemor og menneskelig magnet
Det skulle bare mangle at det også er flere filmer å merke seg i den internasjonale hovedkonkurransen. Utgangspunktet for Karl R. Hearnes kanadiske thrillerdrama The G, som riktignok ikke ble belønnet med noen pris, er lysskye organisasjoners utnyttelse av reglene i USA for å overta formynderskapet for eldre mennesker og dermed også deres eiendeler. Dale Dickey fra blant annet Winter’s Bone, True Blood og Breaking Bad spiller en bestemor som har vært ute mang en kjølig natt før og tar opp kampen med disse uhederlige kreftene, og har her fått en slagkraftig hovedrolle som gir befriende F i stereotypier og som passer Dickey ypperlig. Både karaktergalleriet, den «noirske» hevnhistorien og innslagene av mørk humor kan dessuten gi en og annen assosiasjon til Coen-brødrene.
Belgiske Gust Van den Berghe, som vant hovedprisen på festivalen i 2014 for Lucifer, var i år tilbake med The Magnet Man. Dette er en komedie av det burleske slaget, som handler om en mann som tiltrekker seg metall – en menneskelig magnet, altså – som drar på en noe ufrivillig reise ut i verden og blir del av et sirkus. Filmen drar veksler på klassiske slapstick-komedier så vel som eventyr (og da kanskje særlig Pinocchio), og er utført med fysiske (i betydningen ikke-digitale) effekter som bidrar vesentlig til en helstøpt, taktil og lettere surrealistisk filmatisk verden. Til tross for at den forteller en kjærlighetshistorie er The Magnet Man påfallende melankolsk, ikke minst til komedie å være, noe som også gir filmen kledelig særpreg. Den lite pratsomme hovedrollen er nydelig gestaltet av debuterende filmskuespiller Danny Ronaldo, som selv er sirkusartist, mens komponistene David Van Keer og Birger Embrechts vel fortjent vant prisen for beste originalmusikk.
En annen film med imponerende produksjonsdesign var georgiske Patient #1, som stakk av med prisen i nettopp denne kategorien. Rezo Gigineishvilis stilsikre og elegant utformede film forteller om en ung sykepleier som får ansvaret for en syk, gammel leder for Sovjetunionen på åttitallet, og er en til dels absurdistisk studie av både opprettholdelse og oppløsning av makt mot kommunisttidens slutt. Filmen har flere likhetstrekk med Armando Iannuccis komedie The Death of Stalin, om enn med langt mindre humor og en mer dempet tone, og en i dette tilfellet ennå ikke avdød statsleder. Generalsekretæren som skildres er fiktiv, men skal være inspirert av de tre aldrende Sovjetlederne som alle gikk bort kort tid etter hverandre før Mikhail Gorbatsjov kom til makten. Patient #1 er for øvrig årets vinner av Werner Herzogs filmpris, som deles ut av den tyske filmskaperens stiftelse sammen med filmarkivet i München til en film eller filmskaper som går nye veier.
LHBT-western fra mongolsk steppelandskap
White Flag, som også deltok i hovedkonkurransen men ikke stakk av med noen pris, utspiller seg i mektige, åpne steppelandskap i Mongolia, som sammen med storslått, stemningsfull og regionalt forankret musikk er med på å gi filmen et påtagelig westernpreg. Det samme gjør hesteridningen, som også inkluderer en slags Lady Godiva-sekvens.
Den Sveits-baserte mongolske regissøren Batbayar Chogsoms betagende thrillerdrama handler om to kvinner som har flyttet fra storbyen til dette rurale området, der de utgir seg for å være søstre for ikke å røpe sin mer intime relasjon. De skjuler imidlertid også sin tilknytning til en savnet lokal mann, som en etterforsker fra hovedstaden ankommer for å undersøke. Selve historien er satt sammen av velkjente elementer, uten at det bør anes som en innvending, da den både er godt fortalt og tar uventede vendinger, og den tidligere nevnte settingen gir filmen like fullt egenart. Filmer fra Mongolia er i seg selv ikke noe man ser for mye av, enda mindre filmer herfra med LHBT-tematikk, og White Flag tar i tillegg opp misogyni og vold mot kvinner.
Sist, men ikke minst: Falling Into Place ble vist i konkurranseprogrammet First Feature for internasjonale langfilmdebuter, der den ble belønnet med kritikerorganisasjonen FIPRESCIs pris for beste film. Dette er en tyskprodusert film, men utspiller seg på den skotske øya Skye og i London, og er regissert og skrevet av tysk-tyrkiske Aylin Tezel, som også spiller en av de to hovedrollene. Falling Into Place er en romantisk og samtidig melankolsk fortelling om to unge mennesker som møtes tilfeldig og umiddelbart finner tonen, men som deretter fortsetter å leve adskilte liv, om enn med mer til felles enn de er klar over. Spørsmålet blir om de kan møte hverandre igjen og om det i så fall vil bli dem, i en sjarmerende, bittersøt og fint observert indie-film som burde treffe såkalte millennials spesielt godt, og som kanskje også har en viss hipster-appell, forhåpentligvis uten at det sistnevnte høres negativt ut. En aldri så liten perle som dessuten inneholder mye musikk (den mannlige hovedkarakteren er sågar musiker), som på noen vis kan minne om den irske filmen Once av John Carney fra 2007.
Den 27. utgaven av Tallinn Black Nights Film Festival (PÖFF) ble arrangert i perioden 3-19. november 2023.