Regissør Xavier Dolan toner ned sine smått selvforelskede fortellernykker i dette kjærlighetsdramaet om til dels forbudte følelser.

Fransk-kanadiske Xavier Dolan, som gjerne omtales som både vidunderbarn og «enfant terrible», har rukket å runde tredve og kan etter hvert vise til en nokså omfattende filmografi.

Regissørens nyeste film Matthias & Maxime deltok i hovedkonkurransen på fjorårets filmfestival i Cannes, og er et noe mer dempet drama enn flere av hans tidligere filmer – som til tider kan oppleves mer enn en smule hektiske.

Homofili og problematiske mødreforhold

Denne filmen handler om tittelens Matt og Max, spilt av henholdsvis Gabriel D’Almeida Freitas og Dolan selv. De er begge i slutten av tyveårene og del av en hovedsakelig mannlig vennegjeng som har kjent hverandre siden barndommen. Matt er for alvor på vei inn i voksenlivet, med (kvinnelig) samboer og jobb på farens advokatkontor. Homofile Max skal på sin side snart reise til Australia for å finne seg en ny bartenderjobb der, neppe uten sammenheng med det vanskelige forholdet han har til sin rusavhengige mor. Men når de to blir bedt om å delta i en kyssescene i en studentfilm, oppstår følelser som særlig Matt har problemer med å akseptere.

Matthias & Maxime omhandler med andre ord velkjente temaer for Dolan, som homofili og problematiske mødreforhold. Ei heller uvanlig for filmskaperen skildrer filmen et hipsteraktig «millennial»-miljø, med en kombinasjon av rufsete, realistisk estetikk og mer stiliserte sekvenser, samt medrivende og velfundert bruk av popmusikk.

Ektefølt med mange fine nyanser

Selv har jeg et ambivalent forhold til Dolan, riktignok uten å ha sett absolutt alle filmene hans. Jeg satt stor pris på Hjertebank (2010) og Laurence Anyways (2012), men fant Mamma (2014) i overkant anmasende, og syntes at Tom at the Farm (2013) – der han sist spilte en av rollene selv – var en lite tilfredsstillende lek med thrillersjangeren. Men det har alltid vært åpenbart for meg at han er et fortellertalent med mye på hjertet.

Det preger også Matthias & Maxime, samtidig som den forteller en relativt enkel historie. Her er mye godt spill og mange fine nyanser, ikke minst i vennegjengens interne dynamikk, og filmen framstår som en inderlig og ektefølt skildring av undertrykt begjær og til dels forbudte følelser.

Matthias & Maxime er dessuten en slags «coming of age»-fortelling, hvilket i utgangspunktet også er fint, men jeg opplever det likevel som noe underlig at karakterene er såpass voksne. Det gjør at de til tider handler overraskende umodent for alderen sin, og at filmen framstår litt vel naiv. Og følgelig blir ikke kjærlighetsdramaet fullt så rørende som det nok kunne ha vært, selv om det har sine bevegende øyeblikk.

Ikke desto mindre føles det som Xavier Dolan selv har modnet som filmskaper, og med det blitt litt mindre forelsket i sine egne fortellermessige nykker og «darlings». Og det kler ham unektelig godt.