Cecilie A. Mosli debuterer som spillefilmregissør i det som utvilsomt må være en av årets mest forhåndsomtalte norske filmprosjekter – Tre nøtter til Askepott. Mange kjenner allerede Mosli som skuespiller, blant annet fra den norske (og undervurderte) skrekkthrilleren Naboer (Pål Sletaune, 2005) og Kompani Orheim (Arild Andresen, 2012).

Som regissør har hun blant annet to episoder av Grey’s Anatomy og de norske tv-seriene Mammon og Heimebane på CV’en. Det er dermed knyttet stor spenning til resultatet når Tre nøtter til Askepott skal rulle over lerretet i hele landet. Vi har snakket med regissøren og de to hovedrolleinnehaverne, Astrid Smeplass og Cengiz Al, om arbeidet med filmen.

– «Jeg tenker vi har plass til alt. Det vi hvert fall vet etter pandemien, er at vi elsker gode historier.» (Cecilie A. Mosli, regissør Tre nøtter til Askepott

Å gjenfortolke en nostalgisk juleklassiker

Den østtysk-tsjekkiske filmen Tři oříšky pro Popelku (1973) går som kjent på NRK hver bidige jul, og mange har et svært nostalgisk forhold til den av nettopp den årsak. Derfor virker det nesten som en umulig mammutoppgave å skulle gjenfortolke noe som sitter så sterkt spikret i vår kollektive bevissthet, så man kan bli nysgjerrig på hva som fikk Mosli til å ta på seg utfordringen:

– Da de pitchet det for meg, så fortalte de at det kom til å bli en litt annen vri på det. Som mor gjennom mange år har jeg jo reagert veldig på det at for jentene i de store påkostede eventyrfilmene, handler det bare om å få en fin kjole og bli gift, og jeg opplever det som veldig pasifiserende. Og for guttene også. Så da jeg fikk dette forespeilet, merket jeg at det var noe jeg ville. Jeg hadde lyst til å lage en stor film og gi noen nye mål og verdier til unge menneskers filmopplevelse.

Men hvordan kan en eventyrfortelling som Askepott være samfunnsrelevant i 2021? 

 – Askepott er jo et 4000 år gammelt eventyr. Det at det fortsatt er aktuelt viser jo at vi ikke bare trenger sosialrealisme, vi trenger helter og heltinner og kamp og store uvirkelige ting. Da originalfilmen kom i 1973, så var den jo revolusjonerende. Den ble laget samme år som jeg ble født og det var den første filmen jeg så hvor det var en kvinnelig protagonist som kjempet for ting, som skjøt med pil og bue, red sammen med gutta og var rappkjefta. Og jeg ville lage den samme opplevelsen for unge mennesker i dag – at man kan tørre å våge å endre livet sitt selv, uansett hvem du er og hvor du kommer fra. Og for meg har det også vært viktig at det er like mye prinsen som er underlagt av konvensjoner som det Askepott er, og vil bryte fri fra de båndene som samfunnet og familie legger på en og at man tør å møte mennesker med hele seg selv.

Med skuespillerfaget som nøkkelverktøy

Det er ingen tvil om at Cecilie A. Mosli har et solid begrep om hva skuespillerhåndverket innebærer som fag. Som skuespiller selv, med flere års erfaring som lærer på Statens Teaterhøgskole, kan man derfor undre seg litt over hvordan Askepotts forjettede glassko endte opp på popstjernen Astrid Smeplass, som ingen har sett i en lignende sammenheng tidligere:

– Jeg lette jo også blant profesjonelle skuespillere, men jeg måtte ha noen som var veldig tidlig i tjueårene, og det er jo veldig få som er utdannet som er så unge. Vi lette blant skuespillere ganske lenge, før jeg helt tilfeldig kom over en episode av P3 Haik med Astrid. Da så jeg at hun hadde de kvalitetene som jeg ønsket hos Askepott. Konseptet var at hun ble hentet hjemme og visste ikke hva dagen skulle innebære, og jeg så at det var så utrolig mange følelser i ansiktet hennes. Jeg kunne lese det konstant og se hva hun tenkte. En av oppgavene var at hun skulle kle seg ut som en sur, nordnorsk lydtekniker som skulle ha Astrid S fans til å synge låtene hennes. Hun improviserte, tøysa, lekte og var veldig morsom og jeg tenkte ‘jøss, hun har jo mange andre kvaliteter enn det jeg har sett av henne før’. Så jeg tok henne inn på prøvefilming og testet det. Jeg er jo gammel lærer på Teaterhøgskolen gjennom mange år, så jeg har en del metoder for å jobbe med amatører, eller uskolerte – og hun responderte på alt.

Men dette er ikke de eneste kvalitetene Mosli oppdaget hos musikktalentet. Askepott er jo nærmest et ikon i eventyrsammenheng, og skal derfor innebære mer enn det vi forbinder med bare en helt vanlig person:

– Det var også en ting som jeg skjønte etterpå. At Askepott må ha et lys som er så sterkt av godhet som skal skinne gjennom. Jeg har jo lært å kjenne Astrid Smeplass, og hver celle i kroppen hennes er empati. Hun er et usedvanlig godt menneske som ser andre, bryr seg om andre og lever seg inn i andre. Og det lyset som Astrid har, skinner gjennom hele Askepott. I tillegg til å være ekstremt snill, har hun også evnen til å være beinhard og tøff. Hun har vært fotballspiller, så hun er veldig fysisk sterk. Og musikalitet er i tillegg også en viktig egenskap å ha som skuespiller.

Et kollektivt kunstnerisk samarbeid

Nyinnspillingen av Tre nøtter til Askepott bærer tydelig preg av å ha blitt skapt av et kunstnerisk lag som spiller hverandre gode. Cecilies evner som regissør med bakgrunn som skuespiller er også noe hovedrolleinnehavere Astrid Smeplass og Cengiz Al, som spiller prinsen, setter stor pris på, og det skorter heller ikke på lovord når de får spørsmålet om hva som gjør Cecilie til en god regissør:

– Cecilie er et veldig godt og varmt menneske. Hun er så omsorgsfull – som menneske, men også som regissør. Hun gir oss veldig mye tillit og plass og det har vært helt fantastisk å se hvordan hun har jobbet og ser alle på sett. Hun skal ha mye av æren for at jeg turte å si ja til å gjøre det her. Det er ingen andre jeg kunne ha gjort det med enn henne, for det er jo veldig skummelt når man ikke har prøvd det før. Hun holdt meg i hånden hele veien og gjorde meg trygg», forteller Astrid Smesplass, og Cengiz Al supplerer:

– Hun er veldig flink til å gi regi og sette seg inn i den situasjonen du er i. Hun er jo skuespiller selv, så hun forstår oss på en helt annen måte. Hun vet hvordan det er å skulle vente lenge før man plutselig er på, så hun brukte veldig mye tid på, når jeg for eksempel hadde ventet lenge, på å sette meg inn i situasjonen, forklare hvor vi er og spørre om jeg er klar. Og hvis jeg er klar, så kjører vi, og hvis jeg ikke er klar så venter vi litt til. Dette beror 100% på hennes erfaring som skuespiller. Og så gjør man det jo bedre når man har flink motspiller og god regi – da blir det bra. Kjemien mellom oss tre har vært helt fantastisk!

Dette kommer også tydelig frem i arbeidet med karakterene i Tre nøtter til Askepott og Astrid fikk ta noen helt nye teknikker i bruk da hun skulle sette seg inn i skuespillerfaget:

– Jeg hadde en del egentid med Cecilie og vi brukte mye tid på, og dette høres sikkert litt teit ut, at i perioden før opptak var det sånn at hvis jeg gikk ut og frøs litt så tenkte jeg – hvordan føler jeg meg nå? Hvordan reagerer jeg på det her? Hvis jeg ble lei meg for noe som skjedde i privatlivet mitt, prøvde jeg å legge merke til hvor jeg kjente det i kroppen. Jeg ble veldig observant og fikk et slags falkeblikk på alt, og tok til meg all informasjon om hvordan jeg reagerer og opplever ting, for så å prøve å bruke de tingene jeg følte kunne passe inn i karakteren.»

Cecilie Mosli forteller hvordan Astrid og Cengiz’ tidligere erfaringer har vært en vært viktig faktor når man skulle vekke karakterne i live på lerretet:

– Vi har jobbet mye Cengiz, Astrid og jeg med karakterarbeid, men de er så ekstremt lettlærte. Cengiz har jo dansebakgrunn og Astrid har lært seg mange instrumenter selv og har spilt fotball på høyt nivå. Og det er jo også et talent som skuespiller, å ha evnen til å øve, trene og repetere – å ikke gi seg. Og der er de to helt eksepsjonelle. Så de perfeksjonerte og jobbet hele veien, og da blir man jo god. Astrid har tatt igjen mye på kort tid av det mange bruker lang tid på, fordi hun har en god stamina og målrettethet. Og hun lytter til råd. Hun er svært lite jålete, og hun vil ha respons og veiledning.

De to unge skuespillerne har lært mye av samarbeidet med Mosli og prosessen med å lage spillefilm. Astrid Smeplass peker på hvordan erfaringen er nyttig også i andre aspekter av hennes kunstneriske virke:

– Jeg føler at det er noen likheter mellom det å lage musikk og det å spille skuespill, og det er jo at hvis man er i studio og skal lage musikk med mennesker eller på filmsett og skal lage film med mennesker, så har jeg lært at man må alltid tørre å være åpen og til stede, og lytte til seg selv og andre – og at man må bli flinkere til å tørre, at det ikke er så farlig hvis man driter seg ut. Og det er en sånn ting jeg skal prøve å ta med meg inn i låtskrivingen også, at hvis jeg bare tør å gi litt mer f**n og ikke er så redd for å drite meg ut – så er det der mye av magien kan ligge.

Cengiz nikker gjenkjennende:

– Det viktigste jeg har lært er å stole på meg selv. Jeg har vært veldig usikker, og jeg har kanskje følt litt ekstra press fordi jeg har erfaring fra før. Jeg har vært litt redd for å representere prinsen på en feil måte, og da snakket jeg med Cecilie, og hun sa at ‘det er ingen andre som kan gjøre det bedre enn deg – for det er du som er prinsen’, og jeg husker at jeg tenkte at da kan jeg stole på meg selv.

En arktisk eventyrfortelling

Der originalfilmen foregår i et Østeuropeisk slott- og snølandskap, har det særnordiske fått en sentral plass i nyinnspillingen. Det arktiske snor seg som en rød tråd gjennom filmens visuelle univers, og dette kom tydelig frem i arbeidet med både kostyme, produksjonsdesign og musikk.

Mosli beskriver at det arktiske, som hun selv kommer fra, er en hel eventyrverden i seg selv, og at det var noe som fikk kreativiteten til å blomstre. Det er hele tiden blitt truffet små valg for ting som periodefrisyrer, tilbehør og kostymer, som er blitt overdrevet og nedtonet og tilføyd eventyrelementer som iskrystaller. Det er også blitt brukt organiske materialer som ull og silke, og en del pels, og her understreker regissøren at alt av pelsplagg som blir brukt i filmen er gjenbrukspels. Hun peker også på at selv om det er hun som må treffe de endelige valg, så er det en kollektiv prosess:

– Film er jo et kollektivt samarbeid. Så jeg var jo så heldig at det allerede fra begynnelsen var fantastiske manusforfattere, produksjonsdesign, fotograf og komponist. Jeg jobbet med ekstremt dyktige mennesker, så vi jobbet frem konseptet sammen, med produsentene som veiledere. Det er akkurat som om det har vært et millionbiters-puslespill, der vi har knekt koden litt etter litt. Vi har stilt oss selv spørsmål som ‘hvor nært skal vi være originalen, hvilke verdier vil jeg ha i det’. Vi var langt borte en stund ut ifra mine ideer og hvor Askepott var så kompetent at vi ikke skjønte hvorfor hun ikke bare red fra gården med en gang, til å gå tilbake til originalen for å analysere hva som er spenningen, hva er kjernen.

Prestasjonsangst for nostalgikerne  

Men det å skulle gjenfortolke et så høyt elsket filmforelegg har uten tvil også vært en kilde til en form for prestasjonsangst for Cecilie Mosli. På spørsmålet om hvorvidt det har vært intimiderende å skulle ta for seg Tre nøtter til Askepott, som mange har et såpass sterkt nostalgisk forhold til, svarer hun:

-Absolutt! Jeg vet ikke hvor mange ganger noen har sagt til meg ‘haha, hvem skal ha stemmen?’ eller ‘det blir ikke jul for meg uten Knut Risan’. Det er klart at man stiller seg veldig åpen for hugg og mange blir både sinte og provoserte over at vi skal tulle med noe som man har et sånt forhold til, men det er jo deres synspunkt. Jeg tenker at jeg vil det. Men hver gang vi har skullet avvike fra eller tviste på noe i forhold til originalen så har vi tenkt gjennom konsekvensene av det. Så jeg er jo litt spent nå på hva dommen blir.

For ifølge Mosli er det ikke sånn at vi trenger å nøye oss med bare èn versjon av en kjent og kjær fortelling, det har både film- og teatertradisjonen vist oss mange levende eksempler på, og hun peker på at selv om Tre nøtter til Askepott er en barnefilm, kan den også ha verdi for de som har et sterkt forhold til originalfilmen:

– Jeg tenker vi har plass til alt. Det vi hvert fall vet etter pandemien, er at vi elsker gode historier. Jeg kommer fra en teatertradisjon, og jeg har jo sett kanskje førti versjoner av Hamlet og Hedda Gabler. Jeg tenker at det er gøy å se gode historier løst på en ny måte. Det går jo en Askepott på Amazon Prime nå, og det er jo noe spennende ved å leke med ting som har en historie og som det er knyttet spesifikke forventninger til. Det er jo som barn som elsker å høre det samme eventyret mange ganger, men som også synes det er gøy når man plutselig overrasker med noe nytt. Jeg håper jo selvfølgelig at mange vil like den, men jeg tenker jo at den gamle er jo ikke borte selv om jeg har laget den her – man kan se begge.»

Hva er det viktigste du har lært i arbeidet med filmen?

– Å stå ved mine valg. Å tro på mine kunstneriske visjoner og kjempe for dem. Og selvfølgelig å jobbe med så flinke folk som gir deg mye mer enn det man hadde kommet på selv. Det er veldig viktig som regissør å ikke tro at man har alle de gode ideene alene, men at det er et konstant samarbeid.

 

Om forfatter

Ida Cathrine Holme Nielsen er utdannet Bachelor i Film- og medievidenskab Københavns Universitet, Master i Film- og audiovisuel æstetik Københavns Universitet. Hun har blant annet jobbet som assisterende programsjef Den norske filmfestivalen og som Programassistent på CPH:DOX . Hun skriver i dag frilans for en rekke filmtidsskrifter.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen