To, ikke alt for smarte, venner er i gang med et lite ærend. I en stjålen bil finner de en gigantisk flue og bestemmer seg selvfølgelig for å lære den opp til å rane banker. Noe annet ville jo vært absurd! Legg til identitetsforveksling og høyt tempo og du får en fransk farsekomedie med en herlig absurd vri.

Filmene til regissør Quentin Dupeiux har sjeldent kommet på kino her til lands, om noen gang?  Han lager filmer som ikke er for alle og kan til tider være litt vanskelig å komme inn på. Sprø, absurde, merkelige og meta er stort sett det man forventer av Dupeiux.

Filmen som satte ham på kartet var Rubber fra 2010, som handler om et morderisk psykokinesisk dekk, som triller rundt og dreper folk. Umiddelbart en kultfilm og går helt andre veier enn man skulle tro når man leser plott-beskrivelsen. Den forrige filmen hans, Deerskin fra 2019, handler om en mann som får seg en ny jakke han blir forelsket i og bestemmer seg for at ingen andre enn han skal få lov til å ha på seg jakker. Og han er villig til å gå drastisk til verks for å få det til. Herlig absurdist og morsom som går uventede veier.

Farsekomedie

At det er Mandibler som får muligens den ære å være den første filmen hans på norske kinoer er kanskje ikke rart. Den oppleves fort som hans mest tilgjengelige. Ja, det er en kjempestor flue som skal trenes opp til å rane banker, men det er egentlig bare et påskudd for å lage en farsekomedie som hadde stor fartstid på 80- og 90-tallet. Det er misforståelser, dumme mennesker, rare påfunn som skaper pussige situasjoner og et heseblesende tempo.

Filmen bæres av de to hovedkarakterene, og deres dynamikk. De er enkle menn, som ikke helt fungerer i samfunnet. Men de er gode venner, og liker å tilbringe tid sammen med hverandre. Det er ikke rart at de blir sammenlignet med Dum og Dummere, og Bill og Ted. Det er i det landskapet de fomler seg gjennom filmen. Det er herlig å se en høy-konsept komedie igjen. Quentin Dupeiux forfrisker det med en herlig absurdist atmosfære.

Det er til syvende og sist en film om to dumme venner som prøver å bli rike. Fluen er bare en absurd metafor, og faller litt på sidelinjen etterhvert som filmen utvikler seg. Det er farse, det er en film om vennskap og det er et påskudd på å lage humor. Dupeiux skrev filmen til filmens to hovedroller som er en komikerduo og fokuset var å få de og deres humor til å skinne. Så at denne filmen oppleves som litt tryggere og enklere enn hans andre filmer er det ingen tvil om. Den er fortsatt underholdende og uforutsigbar.

Jeg skal innrømme å si at jeg håpet at det skulle være mer faktisk flue som driver med bankran enn det endte opp med å være. Det er derimot en Quentin Dupeiux og det er sjeldent det man forventer som skjer, og det er jo en stor del av moroa.

Selv om den kanskje ikke når helt høydene til tidligere filmer av Quentin Dupeiux er den en herlig liten film som kan være en fin avlastning i sommervarmen.