Fedrelandet er en fascinerende film, en spektakulær naturdokumentar og et varmt farsportrett.

Margreth Olins nye film har en rekke før-premierer ute i Guds frie natur denne helgen. Fedrelandet hadde verdenspremiere på CPH:DOX i hovedkonkurransen til den anerkjente filmfestivalen i København, en av Europas største og viktigste arenaer for dokumentarfilm.

Da jeg så den på kinosjef-lanseringen i våres tenkte jeg først, etter noen minutter, nei dette holder ikke, dette er for privat og naivt. Men etter en liten stund satt jeg bergtatt og medrevet, den vakre naturen, den vakre og stemningsfulle sangen, den fascinerende fotograferingen og den kreative klippingen tar deg med på en reise hinsides noe annet du har sett.

Helhetlig kunstverk

Regissørens egne kommentarer rammer det hele inn til et helhetlig kunstverk. Nå er filmen også invitert til filmfestivalen i Toronto, noe som skulle borge for en god verdenslansering.

– Jeg er enormt spent foran premierene. I Fedrelandet tar jeg med publikum hjem til Oldedalen og Jostedalsbreen. Kraften i den mektige naturen har jeg forsøkt å overføre til film. Jeg vil at publikum skal lengte ut og lengte hjem. Naturen er vårt hjem, sier filmens regissør og produsent Margreth Olin.

Hun har tidligere laget anerkjente og prisbelønte dokumentarer som bl.a. Kroppen min, Mannen fra Snåsa, Barndom og Selvportrett. Hun er belønnet med flere Amandaer og Gullruter. Arbeidet med Fedrelandet startet da Margreth Olin kom til sin 85 år gamle far, Jørgen Mykløen, og ba om råd i en krevende periode i livet.  Han svarte som han ofte gjør, at de burde gå en tur sammen, før han la til: – Men denne gangen skal vi gå i et år.

Fant roen

– Gjennom et år har jeg vandret i min fars fotspor, i den mektige naturen han er så dypt forbundet til. Jeg fant en ro jeg tror mange savner. Det har alltid vært et eventyr å vandre med pappa. Han har vist meg hvilken gave naturen er. Den gaven jeg har fått fra ham, vil jeg gi videre. Det tror jeg på – at det fineste du får, skal du gi videre, sier Olin.

Olins far utfordret datteren da hun begynte å filme. Han lurte på om filmopplevelsen kom til å bli like sterk som naturopplevelsene de har delt? Det vet jeg ikke, svarte Olin da: Det får du bedømme. – Jeg har sett pappa felle tårer to ganger i mitt liv. Den ene gangen var da han og mamma kom inn i sluttklippen for å se Fedrelandet, sier hun.

I balanse med naturen

Forhåndsomtalen lover ikke mer enn den kan holde: I Norges kanskje vakreste dal, Oldedalen, følger hun faren som vander med sine staver. Her har han vokst opp, her har generasjoner før ham levd i balanse med naturen. Majestetiske bilder av ville fjell, kalvende breer og yrende dyreliv går side om side med foreldrenes fortellinger om generasjoner før dem som har tråkket opp stier.

Verdensstjernene Liv Ullmann og Wim Wenders er med på laget, som utøvende produsenter, dvs. de låner ut sine navn og gode rykter for å skaffe finansiering, et for norske forhold uvanlig, men genialt trekk.

Få norske produsenter har hatt den muligheten eller kreativiteten som Olin her behersker.  Selv om Fedrelandet er en personlig film, er de nære og spektakulære bildene og lydene fra naturen i Oldedalen i høyeste grad resultatet av kollektiv innsats.Olin har hatt med seg et lag av fremragende kunstnere: Klipperen Michal Leszczylowski, komponisten Rebekka Karijord og lyddesigneren Tormod Ringnes har formet et unikt materiale fanget av lydmannen Andreas Lindberg Svensson, hovedfotografen Lars Erlend Tubaas Øymo, dronefotografen Herman Lersveen og wild-life fotografen Torbjørn Martinsen til et helstøpt verk vi sjelden har sett maken til i norsk filmhistorie.

Filmen skal brukes i det gode arbeidet som natur-, miljø- og turist-organisasjonene utfører i sitt viktige arbeid. Og dette uten at klima, det grønne skiftet og andre moteord nevnes i det hele tatt. En bragd bare det!