Pedro Almódovar har vært Spanias fremste filmskaper de siste tjue årene.  Det er gått tre år siden han buklandet med
Amorøse passasjerer.  Med Julieta er han igjen tilbake til det han takler best- fortellinger om kvinner, kjærlighet og mellommenneskelige forhold.

Det handler om forholdet mellom mor og datter – og det å finne sitt liv – meningen med livet og kjærligheten. Det er et litt Hitchcock-aktig film om en mystisk forsvinning basert på tre noveller av den kanadiske nobelprisvinneren Alice Munro.

I vakre bilder følger vi Julieta fra nyforelsket til ung enke med datter. Hun bor i Madrid med datteren Antía. Vi følger henne gjennom tretti år fra midten av åttitallet og frem til i dag hvor hun skriver den dagboken vi gjennopplever livet hennes gjennom.

Både Julieta og datteren Antía lider begge i stillhet etter at Xoan, Julietas mann og Antía far er død. I blant fører ikke sorg mennesker nærmere hverandre, men fra hverandre. Når Antía fyller atten forlater hun moren uten noen forklaring. Julieta søker etter henne på alle mulige måter, men Antía er ikke interessert i kontakt med henne. Julia innser hvor lite hun egentlig vet om datteren.

Almódovar har valgt å la to forskjellige skuespillerinner spille hovedrollen (den eldre utgaven gjøres av regissørens gamle favoritt Rossy De Palma). Det grepet gjør at vi slipper kledelig alderssminke og gir også en psykologisk distanse mellom hennes to æraer –før og etter tragedien hun opplever når datteren bare forsvinner fra hennes liv uten å si et ord om hvorfor.

Som vanlig med Almódovars filmer er også dette en estetisk nytelse. Fargebruken er vel gjennomtenkt. Som vanlig havner et antall personer i koma – noe som er en gjentagende grep i flere av filmene hans (Snakk til henne, Kika m.fl.).

Som film ligger Julieta nærmere dramaet enn melodramaet som ellers har vært en gjenganger hos den spanske filmskaperen. Lidenskapen har denne gangen en birolle. Filmen fokuserer på det å eldes og være foreldre. Slik sett bryter den med hans tidligere filmer som har vært ekstravagante lidenskapsfortellinger.

Med Julieta er Pedro Almódovar igjen tilbake til gamle høyder i en film som byr både på refleksjoner og er til ettertanke.