Hisham Zaman er poeten innen norsk filmkunst. I sin tredje spillefilm A Happy Day forteller han om tre unge menn, Hamid, Aras og Ismail som bor på et asylmottak i Nord-Norge.

De er mindreårige og venter på å bli sendt ut når de blir 18. Midt i et storslått, men også øde vinter-landskap gjør guttene flere mislykkede fluktforsøk fra den utvidede militærleiren, som er asylmottaket de bor på. Det er både gutter og jenter der, med adskilte avdelinger og en streng bestyrerinne, som ironisk nok snakker østlandsk. Vakre Aida, entrer leiren, Hamid blir forelsket og historien vender.

Filmens medarbeidere gjør en god jobb innen de ulike fortellerkomponenter, som klipp, lyd og musikk. Spesielt foto er storslått, med vakre og krevende naturbilder og nære portretter av de unge og gode skuespillerne.

A Happy Day har allerede markert seg internasjonalt, med verdenspremiere i Toronto, den kanskje viktigste festivalen på det amerikanske kontinentet for europeisk film. Deretter Chicago-festivalen og nå denne uken er den på Bergens internasjonale filmfestival som åpningsfilm. Bedre kan det knapt bli.

Tragedie

Zamans film er både grotesk og poetisk. 18 års-dagene feires med fest og fyrverkeri i all sin tragedie, dette blandet med vakre landskaps-bilder, med de tre guttene langsomt vandrende over isen, et tablå vi kjenner igjen fra Zamans forrige film Før snøen faller (2013).

Hisham Zaman er født i 1975 i Kirkuk i Irak og er kurder. Han kom med familien som flyktning til Norge og ble utdannet ved Den norske filmskolen på Lillehammer i 2004. Alle hans filmer tar for seg historier og dilemmaer om flyktningers opplevelser. Han skildrer kjærlighet, aksept, offer, hevn, lojalitet og ære på en inngående og innlevende måte. Han har skrevet flere av manusene sine sammen med den norske krimforfatteren Kjell Ola Dahl, som også har vært konsulent på denne filmen.

Zamans gjennombruddsfilm Bawke vant mer enn 40 nasjonale og internasjonale priser. Han har også vunnet Dragon Award for Best Nordic Film i Gøteborg og er den eneste filmskaperen som har blitt tildelt denne utmerkelsen to år på rad.

Mytisk dyr

I A Happy Day blandes flyktningehistoriene med poetisk naturalisme. Et ensomt reinsdyr har kommet bort fra flokken sin og søker hvileløst etter denne. Reinsdyret får en markert posisjon mot slutten av filmen uten at vi her skal avsløre den overraskende slutten. Dette er, så vidt jeg vet, det andre eksemplet på personifisering av et slikt mytisk dyr i norsk filmhistorie, ved siden av Erik Løchens/Jan Erik Dürings fascinerende og storslåtte fjellfilm Knut Formos siste jakt fra 1973.

Filmen er en sterk, krevende og spennende tragedie om og fra norske flyktningers hverdag. Zamans filmkunnskaper og inspirasjoner er uovertrufne, her er gode elementer fra både norske filmskapere, som Jens Lien, og franske, som Eric Rohmer og Francois Truffaut. Men filmen kunne kanskje vært noe strammere, kortere og kanskje litt mer ironisk og humoristisk?

Uansett er det god grunn til å ønske Zaman velkommen tilbake i norsk filmproduksjon. 10 år er for lang tid for en meget spennende norsk filmskaper.