«Stockholm Bloodbath» er en filmatisk sjangerlapskaus med noen av Skandinavias største filmstjerner på rollelisten. Resultatet er to og en halv bortkastede timer.
PÅ KINO FRA 19. MARS: Med Mikael Håfström i registolen, et manus av Erlend Loe og stjerner som Jakob Oftebro, Claes Bang, Alba August, Mikkel Boe Følsgaard og Ulrich Thomsen er det lov å ha forventninger til det som blir servert på lerretet.
Historien om Stockholms blodbad er som skapt for film. Det kan være greit å oppsummere de historiske fakta som ligger til grunn for filmen – for de er eldendig formidlet i filmen. Hendelsen fikk store ettervirkninger for hele Skandinavia med en endelig oppløsning av Kalmar-unionen som resultat.
Danskekongen angriper Sverige
Regissøren etablerer raskt hvem de gode og onde er. Danskene fremstår som sleske skurker med ulike grader av organisert ondskap – ledet av Christian II som viser tydelige psykopatiske trekk.
Etter flere forsøk på å hevde sitt kongedømme mot den svenske herskeren Sten Sture den yngre, startet Christian en krig mot Sverige i januar 1520. Under en av kampene ble Sten Sture drept, og på forsommeren var Sverige erobret – bare Stockholm manglet. I september overga byen seg imidlertid mot et løfte om amnesti for alle kongens motstandere.
Den 4. november 1520 lot Christian II seg krone som arvekonge av Sverige i Stockholm. Noen dager etter den festlige kroningen ble amnestiet trukket og 82 av kongens motstandere ble henrettet i Stockholm 8. og 9. november. Det blodbadet får vi oppleve i rikt monn i filmen.
Ønsker hevn
Før dette har vi fulgt to unge kvinner, halvsøstrene Freja og Anne. Hele familien er drept av tyske leiesoldater i dansk tjeneste under sistnevntes bryllup.
De to kvinnene er på flukt med en liste over morderne de vil ta hevn på. Anne og Freja – spilt av Sophie Cookson og Alba August – viser seg vekselvis som svake kvinner og sterke heltinner på vei til Stockholm hvor de dras inn i det politiske spillet hvor Christian II har som mål å få Sverige tilbake i Kalmar-unionen.
Ukomfortable skuespillere
Claes Bang i rollen som den danske kongen overspiller og er nærmest tilbake i Dracula-rollen. Generelt sett er skuespillerprestasjonene en blandet opplevelse. Jakob Oftebro kommer best ut i rollen som den svikefulle biskopen Trolle.
Dette er en historie som er skapt for en svensk/dansk språkdrakt. At filmen er engelskspråklig, vitner om internasjonale ambisjoner. Dessverre hjelper det ikke skuespillerne, da flere av dem fremstår som ukomfortable med å spille på engelsk. Dette reflekteres i skuespillerprestasjonene.
Når vi først er inne på språket, kan vi like godt gi et lite spark til vedkommende som står for den norske tekstingen av filmen; «second cousin» heter ikke «stekusine» (!) på norsk, men tremenning. Danskekongene heter Christian på norsk, ikke Kristian.
Langdryg affære
Mikael Håfströms tilnærming til Stockholms blodbad har blitt en underlig sjangerblanding av historisk drama, splatter, skrekk og fantasy. Resultatet er at den faller mellom alle stoler. Det er trist, for Håfström har med filmer som «Leve livet» og «Ondskapen» vist at han kan faget, men her går det dessverre i tullball for ham.
Manuset er usammenhengende og hevnplottet dårlig fortalt. Det snakkes stadig vekk om «union» i filmen uten at evner å fortelle publikum hva denne unionen handler om. Da hjelper det fint lite at det ropes mer «fuck» og «mother fuckers» gjennom hele filmen enn i en gjennomsnittlig ungdomsskoleklasse i løpet av en uke – eller at det arrangeres et raveparty under blodbadet.
Når filmen i tillegg styres retningsløst i hele to og en halv time, blir det rett og slett for mye av både blodbad og mother fuckers.