Kirk Douglas fyller 103 år 9. desember. Vi har hentet frem en klassisk Hollywood-film med ham som jazzmusikkens svar på Bobby Fischer, i en film med stor sosial samvittighet og dristighet rundt homofili.

ISSUR DANIELOVITCH DEMSKY er faktisk stadig i live. Mannen som klokelig skiftet navn til Kirk Douglas er nå 100 år, og en av de aller siste gjenlevende legendene fra det gamle Hollywood. Dette er kan- skje ingen tilfeldighet. For Kirk Douglas struttet av sunnhet og vitalitet. Han var den mest kraftfulle og maskuline filmstjernen, og yndet å stille i bar overkropp – som var nesten abnormt bred – i hyper-virile roller som eventyrer blant fiendtlige indianerstammer i The Big Sky (Howard Hawks, 1952) eller den berømte slaveopprøreren i Spartacus (Stanley Kubrick, 1960). Og som 64-åring hadde han fortsatt en imponerende fysikk, noe han demonstrerte i (makkverket) Saturn 3 (Stanley Donen, 1980), der han helt naken kastet seg ut i en langvarig kampscene.

Young Man with a Horn fra 1950 viser derimot hans mykere side. Vanligvis tenker vi på Kirk Douglas som situasjonens herre og handlingens mann, men jazz-trompetisten han spiller her er en innoverskuende, følsom fyr, som til overmål lar seg herse med av en dominerende kvinne. Rick Martin er en uskyldig «barnemann» som kun lever for å spille trompet. Det er helt likegyldig om det finnes et publikum eller ikke, han spiller og spiller, time etter time, kveld etter kveld. Den materielle verden, penger, relasjoner til andre mennesker, kommer i annen rekke – til tross for andres innstendige advarsler: De sier at han er som en fugl som prøver å fly med kun én vinge, som kanskje kan holde seg oppe en stund, men før eller siden er dømt til å falle. Kall ham gjerne jazzens svar på Bobby Fischer, og Kirk Douglas lykksalige ansikt over trompeten er et perfekt bilde på en person så opp- slukt av den ene tingen han kan her i livet, at alt annet som er nødvendig for å skape en harmonisk og balansert eksistens blir fullstendig neglisjert.

Rick står dermed uten livserfaring og blir et lett bytte når han møter Amy North, spilt av Lauren Bacall, som er hans rake motsetning. Han tenker ikke over noe, bare føler. Hun intellektualiserer og analyser alt. Han ofrer seg for den ene tingen han kan. Hun er flink til mye, men ikke flink nok etter egen smak, og vakler fra den ene aktiviteten til den andre, uten å fullføre noe. Rick blir hennes nye eksperiment. Han lar seg forføre. De gifter seg, men snart er hun lei. Hennes håp var at noe av hans evne til ensporet streben skulle smitte av på henne. For akkurat som Rick er besatt av musikken, har også Amy en besettelse, nemlig at hun må finne seg et område hun kan eksellere på. Men det går ikke, for der Rick har kun én tanke gående, har Amy, som hun selv sier, «et halvt dusin tanker i hodet på en gang».

Ricks store ulykke blir at han etter hvert ødelegger den ene vingen han har til rådighet. Amys forvirrede mentalitet infiserer ham. Hans psyke er innrettet på å la seg besette av ting, men gradvis blir besettelsen for musikk erstattet med en beset- telse for Amy. Mens trompeten alltid har stilt opp og vært en selvfølgelig forlengelse av hans kropp, er imidlertid den selv-hatende Amy uforutsigbar og umulig å håndtere. Når han til slutt støter henne fra seg og forsøker å vende tilbake til trompeten, ender det med krampaktige, ja nærmest desperate, forsøk på å finne tilbake til det som tidligere fløt ut av ham med gudbenådet naturlighet. Samtidig brytes han ned av rus, for den tidligere så sunne mannen som helst drakk melk, har blitt introdu- sert for alkoholens velsignelser av Amy.

Autentisitet og sosial samvittighet

I bakgrunnen av disse to finner vi en Doris Day helt i starten av filmkarrieren, i rollen som en used- vanlig sympatisk sangerinne som er hengivent og ulykkelig forelsket i Rick, og musikeren Hoagy Carmichael som Ricks pianospillende partner. En av styrkene til Young Man with a Horn er følelsen av autentisitet i skildringen av musikermiljøene, og Doris Day kjente disse fra innsiden fra en vanske- lig karriere som sangerinne i diverse band. (Hennes rollefigur heter forøvrig Jo Jordan, ube- hagelig nær navnet til hennes forhenværende ekte- mann Al Jorden, som hun skilte seg fra på grunn av hans voldelighet.) Og Carmichael hadde spilt med sagnomsuste Bix Beiderbecke, et ikke ubetydelig poeng i denne sammenhengen.

For Young Man with a Horn er basert – riktignok med store friheter – på livet til den banebrytende Beiderbecke, som døde kun 28 år gammel i 1931 av alkoholisme. I en meget flott rolle finner vi også Juano Hernandez som den fargede trompetisten Art Hazzard, som tar Rick allerede som barn under sine vinger og blir hans læremester. En av filmens store tragedier er hvordan Rick, i sitt dødsstup av begjær og rus, svikter sin nå aldrende mentor. For autentisiteten i filmen springer ikke kun ut av atmosfæren i de røykstinne kneipene og den intense jammingen musikerne imellom, men også i dens sosiale bevissthet. Den understreker konstant den uvisse framtiden til musikere som vender ryggen til normale liv, trygge jobber og pensjonsordninger. Filmen er gjennomsyret av vemod over skjebner som står i fare for å gå til grunne i en verden som ikke kan understøtte dem. Sentralt står også for- holdet mellom kommers og kunst, betalt arbeid kontra musikalske ambisjoner. Ricks daglige brød skaffes som musiker i et strøkent storband som spiller sofistikert dansemusikk, mens han bare verker etter å samle sammen gutta for å spille «ordentlig» musikk til langt på natt. Hver kveld etter at dansen er over, drar han til klubben der Art er engasjert, for å spille sammen med ham og dermed bidra til at Art, som ikke har mer å gi musikalsk, får beholde jobben.

Young Man with a Horn bygger møysommelig opp en grunnmur av varme, idealisme, musikalsk forbrødring og inderlige vennskap. Derfor virker det desto sterkere når Amy plutselig trer inn i historien så sent som etter tre kvarter. En skygge faller over det som så langt har vært en svært enga- sjerende film om noe enkelt og ukomplisert. Kirk Douglas har vært fabelaktig som den medrivende Rick, som spiller på sin trompet med et blikk kon- stant rettet mot himmelen, men dette er bare opp- varming. Intensiteten i de kommende gang er enestående. Tempoet dras ned, de to kretser rundt hverandre, Rick er sitt vanlige ubekymrede jeg, men uendelig langsomt inntrer det en forandring hos ham, der Amys konstante uforutsigbarhet, uventede oppførsel og replikker, begynner å risse opp et mysterium han ikke kan motstå å for- søke å løse.

Det er i sannhet et hardført cast i denne filmen, for i til- legg til Douglas, er både Doris Day (91) og Lauren Bacall (89) stadig blant oss! Bacall, som forøvrig stadig er aktiv som skue- spiller, ble berømt gjennom 1940-tallsverker som To Have and Have Not, The Big Sleep og Key Largo. Det er dessverre langt mellom perlene i hennes ellers lange karriere, men jeg føler likevel at rollen hennes i denne filmen, altså helt på tampen av storhetsperioden, er den aller beste. Her gis Bacall nemlig spillerom og spilletid til en genuint dybdeborende karaktertegning, der hennes skarpe, «farlige» ansiktstrekk og kattaktige oppførsel bidrar til å skape en sammensatt og uhyre konfliktfylt rollefigur.

Eleganse i håndverket

Amy introduseres i en scene i en stuvende full nattklubb. Hun framtrer imidlertid ikke i samhandling med de andre personene, men som en passende metafor kommer denne selvopptatte kvinnen til syne første gang i et enormt speil. Dette er bare et av mange markante formgrep i Young Man with a Horn. Den er regissert av Michael Curtiz, som jeg har lært å elske som en av de aller mest solide leverandører av klassisk Hollywood-film. Dette er ikke et av hans mest berømte arbeider, men det fine med det gamle Hollywood er at det finnes tilsynelatende hundre- vis av halvveis glemte filmer som viser seg å være fremragende.

Curtiz’ legendariske Casablanca (1942) flyter på glitrende dialoger og et gudbenådet cast, men Young Man with a Horn er mye mer visuelt interessant og gjennomtenkt. Sammen med den meget erfarne og formsterke fotografen Ted McCord, viser Curtiz at han er en usedvanlig behendig utøver av den klassiske Hollywood-stilen. Vi utsettes for en kontinuerlig, myk kanonade av elegante overganger og billedkomposisjoner som uttrykksfullt utnytter dybdedimensjonen i bildene. Kameraet synes alltid plassert der hvor det tjener historie- fortellingen best, for eksempel med objekter som skal vise seg å bli sentrale, prominent plassert i billedrammen allerede i starten av scenen. Av og til blir virkemidlene overtydelige, for eksempel når Rick knuser et glass med melk – hans foretrukne drikk før alkoholen tok overhånd – i et visuelt ekko av en trafikkulykke som rammer en annen rollefigur som også han er forbundet med melk. Jevnt over er imidlertid Young Man with a Horn iscenesatt med en suveren følelse for mediet og byr på en fortløpende serie med visuelle gleder.

 Femme fatale

I sitt første møte med Amy er Rick som den uskyldige Adam i Edens Have som blir ledet ut i synden av en kvinne. Dette kan høres ut som kvinnefiendtlig befestning av mannlige for- dommer man forventer å finne i Hollywood, men vi bør ikke glemme at det finnes mange filmer med et motsatt mønster. Her kommer kvinnelige hovedpersoner i klørne på ondskaps- fulle menn, for eksempel i Gaslight (George Cukor, 1944) og det tidlige Vincente Minnelli-melodramaet Undercurrent (1946). Slike mønstre er også fremtredende i intrigen i Hitchcock-emosjonelle rystelsene er av en type som er uforlignelig Kirk Douglas, men på mer innadvendt og subtilt vis enn vi ellers kjenner ham. Spesielt scenen der han blir invitert hjem til Amys fasjonable leilighet for første klassikere som Rebecca (1940) og Suspicion (1941). I Curtiz’ film ser vi også en interessant reversering av tradisjonelle kjønns- rollemønstre, da det er Rick som er den følsomme og uskyldige, mens Amy er den kalkulerende og dominerende.

På ett plan er Amy en klassiske femme fatale slik vi kjenner dem fra film noir, men som også finnes i rikt monn i andre sjangere, for eksempel (nylig avdøde) Joan Fontaines kvinne- skikkelse i det herlige melodramaet Born to be Bad (Nicholas Ray, 1950). Men der Fontaines ustyrlig egosentriske rollefigur kun er drevet av en besettelse for egen vinning, er Amy North langt mer kompleks. Young Man with a Horn var så intens og Rick Martins løpebane så hjerteskjærende, at jeg i min tid nærmest vaklet ut av bakgårdskinoen i Paris etter visningen, og siden har jeg båret på et bilde av henne som en sadist som leker med Rick med det ene mål å bryte ned dette uskyldige mennesket. Men et gjensyn på DVD i forbindelse med denne artikkelen avslører at skikkelsen er langt mer nyansert. Hun har til og med såpass selvinnsikt at hun forsøker å støte Rick fra seg før forholdet utvikler seg, men trompetspillingen hans lokker henne tilbake. Utover i filmen er det ganske klart at Amy ikke er en psykopat, men et viljeløst offer for egne karakterbrister.

Det kanskje mest oppsiktsvekkende i filmen er at det antydes ganske sterkt at Amy egentlig er lesbisk, eller ihvert- fall biseksuell. Den sanne naturen til «eksperimentet» med Rick er i så fall en utprøving av et forhold til en mann. Den lesbiske knytningen oppstår når Amy annonserer at hun har truffet en kvinnelig kunstmaler, og at de kanskje skal dra til Paris sammen. I en mottagelse senere i filmen ivrer kunst- maleren for at Amy skal spise middag med henne. Disse tingene kan kanskje høres uskyldige ut, men det er noe i tonen, iscene- settelsen og Ricks reaksjonsmønster i disse situasjonene som, sammen med Amys generelle vankelmodighet i forholdet til ham, peker i retning av et forhold til kunstmaleren som over- skrider det vennskapelige. (Det er imidlertid trolig feil når IMDb hevder at Ricks rasende utbrudd like etter om at Amy er «a very sick girl» henspiller direkte på det lesbiske elementet, for replikkvekslingen tyder på at han sikter til hennes indre mentale konflikter og stadige sinnsskiftninger.)

Amy er i så fall den første rollefiguren i Hollywood fram- ført av en stor stjerne – kanskje den første overhodet – som har en lesbisk legning. Og selv om hun framstilles som en nevrotiker, er det ganske sensasjonelt at rollefiguren «slipper unna» med det. I mange år framover måtte homofile rolle- figurer som oftest bøte med livet, gjerne via selvmord, selv om de skulle bli fremstilt i et ikke usympatisk lys, som i William Wylers glimrende The Children’s Hour (1961). Dette gjør Young Man with a Horn til en sjeldent fordomsfri Hollywood-film, ikke minst siden den også tegner et meget positivt bilde av det fargede jazzmusikermiljøet. Rick følger opp med å reagere med raseri når han bebreides av sin hvite bandleder for å gidde å spille sammen med dem.

Young Man with a Horn fungerer glimrende både som elegant filmhåndverk, miljøbeskrivelse, musikk-biografi, melodrama, jazzmusikk-konsert, og som utstillingsvindu for Kirk Douglas og Lauren Bacalls særegne intensitet og ut- stråling. Dette er Hollywood i svart-hvitt-filmens tid på sitt mørkeste og mest forpinte – en film som fortjener mye større oppmerksomhet.