Med krimsensasjonen «Flink pike» skaffet forfatteren Gillian Flynn seg en plass i det gode, litterære krimselskap. Nå er hun høyaktuell med to filmer og TV-serier og har på kort tid blitt et av de heteste navnene i Hollywood.
Sommeren 2012 kom en page-turner av de sjeldne, en bestselgende krimsensasjon som skulle bli årets litterære fenomen. Etter å ha bygget seg opp et renommé og et grunnlag som lovende krimforfatter skulle det med den tredje romanen virkelig ta av.
Flink Pike er først og fremst en velskrevet og spennende historie. Med solide anmeldelser, utgivelser i nærmere 50 land og mange millioner solgte kopier ble det litterære alibiet lagt. Så kom nyheten filmverden ventet på at David Fincher skulle være tilknyttet som regissør.

Ros fra King

Da Stephen King, en av Gillian Flynns store litterære forbilder, uttalte at han ikke hadde lest en så nådeløs, skummel familiesaga på over tretti år, visste hun at debutromanen Åpne Sår (2006) hadde truffet en riktig nerve. I tillegg til Kings forfatterskap har hun også hentet inspirasjon og sine favoritter i klassikere som Ira Levins Rosemary´s Baby og Truman Capotes In Cold Blood samt mer moderne krimromaner som Scott Smiths A Simple Plan, Dennis Lehanes Mystic River og Donna Tarrts The Secret History. Bortsett fra sistnevnte har alle fått anerkjente filmatiseringer. Flynn skriver på en filmatisk måte, og hennes interesse for krimlitteratur og film er forståelig ettersom hun vokste opp med en far som var professor i film og en mor som var professor i litteratur.

En bittersøt hevn

Etter å ha fullført et mastergradstudium i journalistikk har hun jobbet som journalist og TV-kritiker for populærkulturmagasinet Entertainment Weekly. Men kort tid før lanseringen av hennes andre roman Mørke Rom i 2009 kom beskjeden om at hun ble oppsagt på grunn av budsjettkutt. Fire år senere, etter å ha mottatt flere gjeve priser for sine to første romaner, skulle hun få en bittersøt hevn da nettopp et bilde fra filmen Gone Girl skulle pryde forsiden av
Entertainment Weekly. Ironisk nok var det nettopp oppsigelsen som skulle føre henne et skritt nærmere gjennombruddet. I likhet med hennes egen opplevelse begynner også romanen «Flink pike» med at hovedpersonen Nick Dunne får sparken etter mange år som populærkulturjournalist for et underholdningsmagasin. Nick, spilt av Ben Affleck i filmen, får kort tid etterpå en telefon fra sin søster med beskjed om at deres mor er døende. Sammen med kona Amy (Rosamund Pike) bestemmer de seg for midlertidig å flytte tilbake til hjembyen i Missouri. Men på deres femårs bryllupsdag forsvinner Amy sporløst. Under press fra politiet og et voksende mediesirkus begynner Nicks glansbilde av et lykkelig ekteskap å slå sprekker, og det tar ikke lang tid før folk begynner å spørre om Nick har tatt livet av sin kone.

Basert på en virkelig sak

Flynns skrivevaner er ikke låst fast i en struktur. Hun disponerer ikke materialet før hun begynner å skrive, og fortellingens gang eller avslutning er ikke bestemt på forhånd. Inspirasjon hentes i noe selvopplevd, et tema som har opptatt henne eller inspirasjon fra en person eller hendelse som hun har funnet interessant. Mens starten på
Flink Pike er selvopplevd, er mye av hovedinspirasjonen til historiens premiss hentet fra
The Peterson case. Det tilsynelatende vellykkede ekteparet Scott og Laci Peterson venter sitt første barn da Laci sporløst forsvinner på julaften i 2002. Venner og familie skulle senere få vite sannheten om at Scott langt fra var den sjarmerende ektemannen han utga seg for å være. I romanen «Flink pike» fortelles historien om Nick og Amy vekselvis gjennom annen hvert kapittel med to jeg-fortellere. Stadig mer informasjon rundt forsvinningen avdekkes gradvis gjennom kapitelene, og med mesterlig dramaturgi bygges det opp mot klimaks. Bakgrunnen fra film og TV-mediet er nok en mulig årsak til at Flynn behersker fortellerteknikk, dramaturgiske grep, overraskelse og plottvister som er nødvendig for å løfte en historie til et høyere nivå. Som kritiker vil hun også kunne sette seg i en posisjon for å dømme sitt verk kritisk.

Gone Girl

Mens det var Reese Witherspoon som sikret seg rettighetene til Gone Girl, var det først da det ble annonsert at David Fincher skulle regissere at mange følte at filmatiseringen var i trygge hender. Gjennom solide bidrag som Seven, The Game,
Panic Room, Zodiac og ikke minst The Girl with the Dragon Tattoo, har Fincher bidratt til krim- og detektivsjangeren som få andre regissører. Han har en ukonvensjonell tilnærming til filmmediet med en mørk og dyster visuell stil som ofte preges av sjokkerende og nedslående avslutninger. Også hans siste prosjekt med TV-serien House of Cards gjennomsyres av det mørke og nådeløse med et totalt fravær av sympatiske eller godhjertede karakterer. Fincher skriver ikke egne manus men plukker de beste historiene fra øverste hylle. I tilfellet Gone Girl har forfatteren selv tilpasset boken til filmmanus, og rykter og spekulasjoner har gått om hvorvidt Flynn har endret på romanens slutt. Hun har valgt å forholde seg taus til dette, og selv om man har lest romanen vil man aldri kunne være sikker på hvordan oppbygning til klimaks og avslutning blir før premieren 3. oktober.

Mørke rom

Filmatiseringen av Flynns andre roman «Mørke rom» kommer allerede i november og også denne historien tar utgangspunkt i noe mørkt og dystert som har opptatt Flynn. På 1980-tallet feide en satanisk panikk over USA. Det var mye oppstyr rundt hemmelige sataniske beskjeder i musikk og rundt rettssaker hvor barn mot sin vilje ble fjernet fra sine foreldre. En sensasjonshungrig presse skapte lynsjestemning rundt alt som kunne tolkes som djevledyrking. Sammen med Flynns interesse for sanne kriminalhistorier og forkjærlighet for miljøer og messer hvor folk kler seg opp i scifi og renessansetema, har dette skapt grunnlaget for romanens The Kill Club. Dette en forening som interesserer seg for notoriske drap og drapsmenn og som blir den utløsende katalysatoren for handlingen i romanen.

Dark Places

Mens David Fincher kan assosieres med mørke thrillere på grandiost blockbusternivå, er filmatiseringen Dark Places mindre i skala og omfang. Regissør er franskmannen Giles Paquet-Brenner som fikk sitt store internasjonale gjennombrudd med
Saras nøkkel (2010) som er basert på en bestselgende roman med utgangspunkt i en Auschwitz-deportering i Paris i 1942. Regivalget er smart og kalkulert, og likhetstrekkene mellom de to historiene er merkbare. Saras Nøkkel er et lavmælt men spennende og gripende drama om en journalist som nøster opp et mysterium tilbake til krigens dager. På lignende vis handler
Dark Places om en hovedperson som blir nødt til å grave seg stadig dypere ned i en grufull hendelse fra fortiden. Som syvåring ble Libby Day (Charlize Theron) vitne til at hele familien ble drept av det som tilsynelatende var en satanisk handling. 25 år senere blir Libby kontaktet av The Kill Club: en forening med interesse for notoriske drap. Hun får nye ubehagelige opplysninger om drapet på familien og blir tvunget til å revurdere sin egen oppfatning av hendelsene. Gradvis avdekkes en utenkelig sannhet ved at sjokkerende opplysninger kommer frem i lyset, og snart er Libby nok en gang på flukt fra en morder.

Åpne sår

Med referanser til Flynns egen bakgrunn som journalist og hennes opphav fra Midtvesten, er settingen i debutromanen
Åpne Sår lagt til en søvnig småby i Missouri. Slik som hennes andre to romaner er gjennomgangstemaet også her hvordan hovedpersonen må nøste opp løse tråder for å komme til bunns i et aktuelt mysterium eller et fra fortiden.
Åpne Sår er en klassisk thriller med en sterk kvinnelig antihelt med erfaring fra psykiatrien, alkoholisme og selvskading. Nå befinner hun seg midt i et miljø av dysfunksjonelle familier, vold og dominans. Romanen, som blir regnet som en sterk krimdebut og som har innkassert flere anerkjente priser, forteller parallellhistorien om en journalist herjet av indre demoner og en løpende drapsetterforskning.

Kvinnelig antihelt

Sharp Objects var lenge planlagt som en filmatisering, men nå har prosjektet tatt en ny vending i form av en TV-serie. Mens Gillian Flynn overvåker prosjektet som executive produsent, er det Jason Blum som har valgt å lage TV-serie av romanen. De siste årene har superprodusenten blitt skrekkfilmpublikummets beste venn med suksesser på rekke og rad med filmer som
Paranormal Activity, Insidious, Sinister og The Purge. Manusforfatter, produsent og showrunner blir Marti Noxon som tidligere har bakgrunn fra Mad Men og Buffy. Premisset, med en heltinne som må stå ovenfor sine indre demoner parallelt med en drapsetterforskning, kan være et bra utgangspunkt for en sesong på 13 episoder. Forhåpentligvis kan dette bli en ny antihelt på høyde med Walter White eller Don Draper. Reporteren Camille Preaker er ferdig med et ferskt opphold på et psykiatrisk sykehus og har fått tildelt et nytt oppdrag. Hun må reise tilbake til sin hjemby for å dekke drapene på to unge jenter. Det har gått mange år siden sist hun var der, og hun har siden knapt snakket med sin nevrotiske hypokondermor eller sin halvsøster som hun så vidt kjenner. Etter å ha installert seg i sitt gamle soverom i sin families viktorianske herskapshus, begynner Camille å identifisere seg med de unge ofrene. Forfulgt av sine egne demoner må hun løse et psykologisk puslespill fra sin egen fortid for å skrive saken samt overleve.

Flynn, Fincher og HBO

Et fruktbart arbeidsforhold mellom Flynn og Fincher på Gone Girl har ført til et ytterligere samarbeid i form av en amerikansk adapsjon av den britiske konspirasjonsserien Utopia. HBO er oppdragsgiver, Flynn skal adaptere manus mens Fincher har samme rolle som på Netflix-serien House of Cards. Der regisserte han første episode og fungerte som executive produsent på serien som helhet. Utgangspunktet for serien er den mektige organisasjonen The Network som opererer i gråsonen mellom stat og privat organisasjon. Et dokument, som inneholder informasjon om fryktelige hendelser som vil skje, er kommet på avveie. The Network har sendt ut nådeløse håndlangere for å få tilbake dokumentet som nå er i hendene på en gjeng ordinære personer på flukt. Norske Ole Bratt Birkeland, som er fotoansvarlig, har fått mye skryt for seriens visuelle stil. Serien byr på et interessant plot, gode karaktersammensetninger og god spenningskurve i hver episode.

Konspiratorisk

Ofte er nyinnspillinger kritikkverdige, men i TV-serie-sammenheng er det stor forskjell på den britiske og amerikanske modellen. Britisk modell tar utgangspunkt i seks episoder, har ofte begrensede budsjett, og er i dette tilfellet laget for en kommersiell TV-kanal tilpasset reklamepauser. En amerikansk versjon for HBO tillater større budsjett, en serie i større skala og sesonger med 13 episoder, noe som gir bedre muligheter for å utforske plot og karakterutvikling. Amerikanske serier er også visuelt nærmere det filmatiske. Fincher har vist at han i stor grad behersker konspiratoriske serier, og hans filmografi illustrerer godt hva han kan gjøre med denne mørke og voldelige britiske serien. Mens Flynn og Fincher har startet innspillingen av den amerikanske versjonen, er sesong én og to fra britiske Channel 4 tilgjengelig på TV2 Sumo.

Kommende romaner

Til tross for sine mange film og TV-prosjekter jobber Gillian Flynn også med kommende romaner. Under stort hemmelighold som skjuler plottet, har hennes fjerde roman blitt annonsert med lansering i 2015. Romanen vil være en stor og fantasifull fortelling med mord som sentralt tema og i samme stil og tone som hennes tre tidligere bøker. Hun har også skrevet en kontrakt på ytterligere to romaner med sitt faste samarbeidsforlag Random House. Den ene vil være en ordinær roman i stil med de forrige, mens den andre vil være en young adult historie myntet på et litt yngre publikum – fri for vampyrer. På kort tid har Gillian Flynn vist at hun har sin plass blant de store i den litterære verden, og samtidig har hennes historier blitt het salgsvare i Hollywood. I likhet med sitt litterære forbilde – Stephen King med sine uttallige romaner og filmprosjekter – skal man ikke se bort fra at hun lever opp til sitt forbilde og etter hvert kanskje filmatiserer sin egen roman – forhåpentligvis mer vellykket enn Kings eneste regijobb Maximum Overdrive.