Man bør ha stått midt oppi det hele for å virkelig forstå hva Paul Magnus Lundø har gått gjennom de siste tre årene. Skumringslandeter ikke bare historien om filmen som ble rammet av en ufattelig tragedie, men om en regissør som aldri gav opp.
CINEMA MØTER FILMSKAPER Paul Magnus Lundø en tidlig novembermorgen på Café Opus på Oslo Sentralbanestasjon i 2013. På den tiden pendler han mellom Kristiansand og Motlys’ kontorer i Oslo der eventyrthrilleren Skumringslandet er inne i siste runder med postproduksjon. Lundø forteller engasjert om en film han har kjempet hardt for å kunne ferdigstille.
– Jeg ville ha en film som fant skjæringspunktet mellom lys og mørke, med en eventyrlig tittel som griper fatt i mystikken. Tidligere var det langt flere referanser til Svaretdauen, men dette er blitt tonet mer ned i løpet av klippingen fordi filmen tok litt for mange elementer inn i seg.
– Er skumringselementet noe du bruker aktivt
– Ja, det er en ganske mørk film. Vi har skutt mye på den tiden av døgnet hvor vi får brytningslyset mellom dag og natt, og ofte i svært tungt vær. Det siste var mest ufrivillig, selv om det unektelig gir en helt egen stemning. Det regnet hele den høsten vi filmet så det var beintungt arbeid for oss alle.
Mellomverden av lys og mørke
Året er 1349 og den unge advokaten Vilhelm Ansgarson vender tilbake til Norge etter flere års studier i Paris. Men alt er ikke som det skal være i hjembygda. Storebroren er beskyldt for å både stå i ledtog med Djevelen og bak flere groteske mord. Vilhelm starter etterforskning som skal utvikle seg til en kamp mellom kirke, stat og dusørjegere.
– Det er fiksjon som møter historiske fakta, og jeg har hatt så mange historikere involvert at du aner ikke. Rammen rundt er tilnærmet korrekt, med blant annet sysselmannen som var en virkelig person og klosteret som virkelig lå der. Alt bortsett fra landsbyen, som vi bygde opp i Blåfjell. Historien handler egentlig om hvorfor vi ikke har hørt om denne byen i senere tider, smiler Lundø lurt.
Lundø er selv svak for film som foregår i andre tidsepoker og som tar ham med til spennende steder, karakterer og historier. Han er samtidig en stor krim-entusiast, noe som gjenspeiles i historien som fortelles.
– Det har alltid vært tre filmer som har utgjort knaggene jeg har ønsket å henge Skumringslandet på – Rosens navn, Se7en og en lite dose Braveheart. Rosens navn og Se7en er knyttet opp mot kriminalmysteriet i filmen, samtidig som jeg alltid har vært fan av eventyr-sjangeren. Skumringslandet foregår i en slags mellomverden hvor du ikke riktig vet hvilket univers du befinner deg i.
Kabalmessig mareritt
Når Cinema spør ham om hva som var de største utfordringene ved å visualisere Norge anno 1349, legger ikke Paul Magnus Lundø skjul på at alt var en utfordring, og at både han og filmens produsent Daniel Henriksbø nok kanskje var litt unge og overmodige da de gikk løs på prosjektet.
– Vi hadde hverken budsjett eller mannskap til å få hjulene til å gå knirkefritt i en såpass gigantisk produksjon som dette utviklet seg til å bli. Vi benyttet hester, barn og båter nesten hver dag, i tillegg til at vi hadde et enormt press i forhold til skuespillerne som kunne stille på settet i spesifikke perioder, forteller han.
– Å få denne kabalen til å gå opp var et mareritt. Til tider gikk det ikke, men vi fikk enormt mye godwill. Ikke bare fra Kim Bodnia som var gira på å bli med videre selv når vi ikke hadde penger, men også fra hjembygden min hvor vi spilte inn filmen. Og det var til stor inspirasjon. Det vi ikke klarte å gjøre selv, falt på underlig vis på plass.
Skumringslandet er en lavbudsjettsfilm Lundø ønsket skulle se dyr ut. Det har samtidig vært viktig for ham at filmen skal ha en old school-feeling hvor alt er organisk. Som følge av dette er Skumringslandet er mer eller mindre fri for digitale effekter.
– Vi har blant annet mye gjørme og andre elementer som blir en hindring for skuespillerne. Filmen har i det stor og det hele vært en hard fysisk utfordring for skuespillerne, ikke minst for hovedrolleinnehaver Leif Nygaard som virkelig fikk brynt seg. Hadde han ikke vært i den fysiske formen han var, ville vi aldri klart å lage filmen ettersom han måtte gjøre flere krevende stunts selv.
Inviterte kolleger inn i varmen
I utgangspunktet så Lundø for seg en mindre størrelse på casten ettersom han ikke trodde ikke det var realistisk å få inn et par store skuespillere. Men da de først fikk tak i én så var det veldig forlokkende å prøve videre.
– Det er som en snøballeffekt – hvis noen sier ja så følger andre etter. Og hvis slike som Kim Bodnia, Ewen Bremner, Sverre Anker Ousdal og Andreas Wilson er med på de premissene vi kan tilby, så hvorfor ikke prøve? Til slutt endte det med at vi satt med en syk casting, den sykeste jeg har sett i norsk film på lenge, forteller en tydelig stolt filmskaper.
– Det må jo sies at du har vært spesielt heldig i å ha fått med deg Kim Bodnia med tanke på at han spiller i TV-suksessen Broen.
– Alle filmkjennere var naturligvis godt kjent med hvem Bodnia er, men på tidspunktet da han kom med på laget var det ikke så mange av foreldregenerasjonen som visste om ham. Jeg kunne gå rundt og skryte av at vi hadde fått med oss Bodnia og folk var som spørsmålstegn tilbake. Men etter Broen har pipen fått en annen lyd.
Et annet kjent ansikt tilhører Ewen Bremner som gjorde seg bemerket med rollen som Spud i Danny Boyles moderne klassiker Trainspotting. Senere har skotten vært å se i blant annet Black Hawk Down, Julien Donkey-Boy, Snatch og Alien vs Predator.
– Bremner hadde blant annet i kontrakten sin at han skulle ha campingvogn under innspillingen, og vi lånte kusina mi sin vogn som sto til hans disposisjon. Det skapte en skeiv fordeling på settet der andre satt under et tre i striregnet mellom opptakene. Men Bremner kom og inviterte folk inn i vogna si fordi han syntes synd på dem, humrer Lundø.
Ulykken som snudde alt
27. november 2011 var innspillingen mer eller mindre i boks etter lange, værtunge dager i Blåfjell og filmcrewet tok en fortjent fridag. Sammen med fotografene Mats Bjarg og Henning Høifødt tar produsent Daniel Henriksbø bilen ut til Stapnes for å se på mulighetene til å ta noen bilder av stormen som raser. Men de går for langt ned, en kjempebølge slår over dem og trekker Daniel og Mats ut på havet der de forsvinner.
Lundø har hele tiden vært fast bestemt på å sluttføre filmen, men har møtt mye byråkratisk og økonomisk motstand på veien.
– Du skjønner virkelig hvor mye en produsent betyr for et filmprosjekt når han ikke lenger er der, og i mitt tilfelle var det mye mer enn bare det. Han var en veldig god venn av meg, og det var gjennom selskapet hans Vidvinkel vi produserte filmen. Da kom det plutselig en rekke juridiske ting inn i bildet som måtte oppklares. Det var beinhardt å ikke vite retningen på hvor man skulle gå videre.
– Da ulykken skjedde stoppet alt opp. Folk fikk ikke lønn og det var mye som måtte ryddes opp i som en produsent normalt tar seg av. Så vi sto veldig alene veldig lenge og ingen ville røre prosjektet. Vi var innom flere større produsenter, men alle var redd for å bli blandet inn i noe juridisk hvor de plutselig ville bli sittende med gjeld.
Det tok nesten to år før arbeidet på filmen kom skikkelig i gang igjen. Klippeprosessen har vært spredt utover i små bolker ettersom man ikke har hatt økonomi til å binde seg opp for lengre tid av gangen. Med Filmkraft Rogalands hjelp fikk man oversikt over regnskapet, og det løsnet virkelig da Motlys og Sigve Endresen kom inn som co-produsent.
– Jeg følte at nå er det noen som kan redde oss, spesielt siden det å ha Motlys med på laget automatisk gir signaleffekt. De har tyngden, folk vet hva de har levert tidligere og de vil ikke tilsmusse navnet sitt. Samtidig kjennes det godt å ha en kunstnerisk integritet gjennom samarbeidet vårt.
Skumringslandet
REGI: Paul Magnus Lundø
MED: Leif Nygaard, Kim Bodnia, Sverre Anker Ousdal, Jørgen Langhelle, Ewen Bremner, Andreas Wilson
MANUS: Paul Magnus Lundø, Ronnie M.A.G. Larsen
GENRE: Thriller/Eventyr
NASJONALITET: Norge
PRODUSENT: Daniel Henriksbø, Paul Magnus Lundø
PREMIERE: 10. oktober 2014