– Det kjentes som om jeg var tvunget til å ta på meg sikkerhetsbelte for å klare det, sier Gibson når jeg møter ham på luksushotellet Danieli et steinkast fra Markusplassen. Han er kledd i grå genser og mørke jeans.

VENEZIA: Han har rukket å bli 60 år gammel nå, og han har et stort, buskete grått skjegg som matcher genseren og som han sitter og tvinner fingrene i. Nervøs? Kanskje er han redd for at det skal bli spørsmål om de skandalene han har vært innblandet i de siste årene. Under hele intervjuet står en PR-kvinne rett rundt hjørnet og lytter, klar til å gripe inn om samtalen tar en uønsket vending. Men jo lengre intervjuet pågår, desto lengre blir Gibsons svar, og den nervøse tvinningen av skjegget avtar. Kanskje behøvde han litt oppvarming.

Jeg nevnte akkurat skandaler. De har involvert fyllekjøring, utbrudd som at ”alt er jødenes feil” og anklagelser om kvinnemishandeling. Det har selvsagt ført til at filmindustrien i USA har vært tvilende til ham de siste årene, og det spekuleres nå i om den mottagelse Hacksaw Ridge har fått kommer til å slippe ham inn i varmen igjen.

Pasifist

Hacksaw Ridge er den sanne historien om Desmond Dobbs, som var syvendedagsadventist og som ikke ville bære våpen. Han søkte seg likevel til forsvaret under den andre verdenskrig og kom til stridene på Okinawa som sykepleier. Etter det innledende og ytterst blodige slaget lyktes han på egenhånd å lede 75 hardt skadede soldater i sikkerhet – for dette ble han senere belønnet med The Medal of Honor av USAs president. Han var den første våpennekteren som fikk belønningen.

Hovedrollen spilles av Andrew Garfield og nei, Gibson selv er ikke med.

– Man kan regissere seg selv når man ung, ikke når man er 60. Det orker jeg ikke. Jeg kommer kanskje til å gi meg selv en liten rolle i neste film jeg lager, men absolutt ikke noe stort.

I løpet av de ti årene som har gått siden han regisserte Apocalypto har han fundert på ulike regiprosjekt, men det har ikke blitt noe av. Hacksaw Ridge var ikke noe han lette etter, men, som han sier, ”det kom på en fjøl og jeg følte at det var rett for meg”.

– Men vi hadde ikke mye tid eller noe stort budsjett. Joda, den kostet 40 millioner dollar å lage, det er mye penger for en independentfilm, men lite om den hadde blitt laget av et studio.

På tross av at det er en svært amerikansk historie er det i prinsippet en helt australsk film. Innspillingen foregikk i Australia og flesteparten av både skuespillere og teamet var australiere.

Amerikansk historie i Australia

– Fra begynnelsen tenkte jeg ”det er jo idioti, å lage en amerikansk story i Australia”, men så tenkte jeg ”ah, vi prøver allikevel”.

Størstedelen av filmens innledning utspilles på den amerikanske landsbygda og Gibsons team bygde opp Dobbs hus og andre bygninger i Australia. Tydeligvis traff han. Med et fornøyd flir sier han:

– Vi viste filmen i Lynchburg i Virginia og etterpå var det mange som sa ”hvordan kunne dere klare å komme hit og filme uten at vi merket det”. De trodde virkelig at vi hadde filmet der.

I USA er Dobbs et kjent navn, og allerede på slutten av 40-tallet ville Hollywood filmatiser historien hans. Men han avslo.

– Det han gjorde på Okinawa, det gjorde han fordi han var besjelet av noe som var større enn ham selv. Det var noe overnaturlig, og det gjorde ham overmenneskelig.

– Han hadde ikke gjort dette for å bli berømt, han ville tilbringe tiden sin med å be og dyrke grønnsaker. Hollywood sendte Audie Murphy til ham for å vri om armen på ham, men han sa nei.

– Noen år senere ga han rettighetene til livshistorien sin til kirken på hjemstedet sitt. Han forsto at dette kunne inspirere andre til å gå i strid uten å bære våpen, uten å ha tanke for egen sikkerhet. Det var en fantastisk historie å fortelle.

Blodig

Selv om filmen handler om en pasifist er stridsscenene svært blodige – de overgår til og med de i Steven Spielbergs
Redd menig Ryan. Soldater skytes og brennes til døde og jeg har aldri sett så mange lemlestede kropper som er sprengt i filler på film tidligere.

– Situasjonen på Okinawa var veldig voldsom. Der ble det brukte bl.a. napalm for første gang. Og det gikk hett for seg selv under innspillingen. Andrew kom en gang litt for nær en eksplosjon og brente seg litt.

Gibson har i flere tiår bodd i Los Angeles. Inntil nylig hadde han også en leilighet i Sydney, men har solgt den. Han har ingen planer om å flytte tilbake til sitt gamle hjemland, men sier at å jobbe med Hacksaw Ridge gjorde at han tilbrakte nesten et helt år der.

– Det var fantastisk å komme tilbake. Det føltes som å ta på seg et par gamle sko. Jeg traff gamle skolekamerater og kunne konstatere at vi alle har fått rynker. Og jeg kunne treffe dem og be om unnskyldning.

– Unnskyldning for hva? Han ler.

– For hva som helst. Jeg liker å be om unnskyldning. Jeg kan be om unnskyldning til deg nå, for det kommer sikkert til å hende noe i framtiden som motiverer den unnskyldningen.

Den menneskelige faktor

Vi kommer aldri inn på skandalene, men Gibson kommenterer dem uten å kommentere dem. Han gjorde det i svaret nettopp, og han gjør det når jeg spør ham om hvilke grunnvurderinger han går etter.

– Det vanskeligste i livet er å overkomme sine egne tilkortkommenhet. Jeg jobber alltid med det, alle vi mennesker har så mange feil. Det gjelder å komme over alt det negative. Og en god måte er å velge livet. Dobbs var klar til å gi sitt liv for andre, det går ikke å komme høyere enn det.

Gibson er en dypt troende mann, etter en hard katolsk oppdragelse. Han sier:

– Jeg må tro på noe som er større enn meg selv, for dersom jeg er Gud, da hadde vi alle sammen vært i trøbbel. Jeg tror på noe stort, det er det eneste som kan hjelpe oss til å komme igjennom dette som kalles livet.

Vi snakker om vold og om å drepe. Skulle Gibson selv kunne drepe noen? Han drar litt på svaret.

– Jeg håper at jeg aldri kommer i den situasjonen at jeg må ta stilling til det. Jeg vil ikke vite svaret. Jeg har aldri vært i krig, men jeg beundrer de som har vært det. Men vet du at i USA i dag så er det i gjennomsnitt 22 personer som har vært ute i krig som begår selvmord per dag. I andre kulturer tar man vare på de som kommer hjem og som lider av posttraumatisk stress. Men ikke i USA. Det er uakseptabelt.

Mel Gibson slo igjennom en gang på 1970-tallet med Mad Max-filmene og jeg spør hva han synes om George Millers
Mad Max: Fury Road, som kom i fjor.

– Jeg likte den veldig godt. Jeg digger George, han er en fantastisk filmskaper som jobber med det visuelle. Jeg så den med ham i Los Angeles, jeg lo på alle de riktige stedene og han lurte på ”hva er det du ler av”. ”You are a sick fuck”, sa jeg. Det likte han.

Drømmen om Scorsese

Gibson er jo mer kjent som skuespiller enn som regissør, og på spørsmålet om det er noen regissør han gjerne skulle jobbe med svarer han:

– Martin Scorsese. Det har vært nesten, han ville at jeg skulle spille rollen som Jack Nicholson senere gjorde i The Departed. Men det gikk ikke. Jeg regisserte Apocalypto akkurat da.

– Og i Sydney en gang bodde han på samme hotell som meg. Jeg hadde spist en dårlig østers og var kjempesyk. Han ba meg opp på rommet og ville at jeg skulle spille hovedrollen i hans film om Jesus. Men av en eller annen grunn ble det ikke noe av.

Foran seg har den som sagt troende Mel Gibson nå bl.a. fortsettelsen av den omdiskuterte The Passion of the Christ, der ikke minst den grafiske volden i scenene der Jesus piskes vekket protester. Arbeidsnavnet er The Resurrection – men det skjer vel ikke så mye etter gjenoppstandelsen?

– Vi jobber med manuset. Og jeg lover, det skjer mye.  Men er det en fortsettelse? Ja, det er det vel.

Om forfatter

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen