Horizon Line er en total katatrofe. Som om kinoene ikke er nok plaget av korona får de mageplasket fra  denne kalkunen i tillegg.

Dette er det første filmen i svenske SF Studios ambisjoner om å ikke bare være en nordisk, men også en internasjonal filmprodusent.  Med det i bakhodet har de lagt lista usedvanlig lavt. Jeg sitter med følesen av at den svenske produsentene har tatt avgjørlsen om å filme Horizon Line en mørk, kald og våt novemberkveld og latt seg lokke av mulighetene til en reise til en tropisk øy.

Med seg på laget, har de forunderlig nok fått med seg den svenske mesterregissøren Mikael Marcimain som har laget noen av de beste svenske tv-seriene de siste årene, som den NRK-aktuelle Jakten på en morder og kritikerroste serier som Lasermannen, Gentlemen og Call Girl. Han har absolutt ikke taklet overgangen fra tv-serie til spillefilm. Resultatet er en film som minner om mandagsfilmen på TV Norge på 90-tallet.

Død og fordervelse

I filmen møter vi de to kjekkingene Sara (Allison Williams) og Jackson (Alexander Dreymon) som har hatt et til og fra kjærlighetforhold. Når Sara vender tilbake til Mauritus for å delta i venninnens bryllup etter et års fravær fra øya, blir det nye gnister dem i mellom.

En gammel pilot ska ta de to med i et småfly fra Mauritius til bryllupsfesten på en øy langt ute i havet. Men så – piloten dør i et hjerteinfarkt, ikke bare må de overta pilotjobben, men de havner også i tidens uvær, er iferd med å gå tom for drivstoff, hverken GPS og kompass virker – og under venter haiene. Det høres riktig skummelt ut, men hele handlingsforløpet er så pinlig dårlig løst at man nærmest paralysert av elendigheten.

Riktig ille blir det når Sara fremstår som sterkere enn Pippi Langstrømpe og Jackson henger på utsiden av flyet som en Tarzan for å tømme brennevinflasker på drivstofftanken(!). Det ser ut som Marcimain helt har glemt å instruere skuespillerne som er flate som papptallerkener i rollene.  Jackson og Sara viser aldri frykt, og du tror ikke et øyeblikk på karakterene som henger som sirkusartister på utsiden av flyet. Det bare en altfor surrealistisk historie.

Elendigheten vil ingen ende ta.

Filmen lanseres som en actionfilm, i så fall er det «slowfood» versjonen vi her får servert. Det er forunderlig at regissør Mikael Marcimain har latt seg lokke med på denne turen.

SF Studios første internasjonale satsing har kostet selskapet millioner som de garantert må avskrive som tap i regnskapet, men de har sikkert hatt et fint opphold på Mauritius.