Sammen med store eller mindre store norske filmer som for det vesentligste er statsfinansiert er det alltid en underskog av filmer som i liten grad eller ikke i det hele tatt har mottatt statsstøtte.

PÅ KINO FRA 19. APRIL: De er i stor grad uavhengige produksjoner, eller såkalte indie-filmer, laget med entusiasme og pur idealisme. Dette er en slik. Det er imponerende hva de har fått til, med regissør, medmanusforfatter og produsent Frøydis Fossli Moe i spissen. Foto av Karoline Sødal Sellæg og lyddesign og musikk er upåklagelig.

Handlingen er original og starter med brask og bram med en begravelse der en av to døtre til faren som skal i jorda er høy og gjør skandale med latterkuler og upassende oppførsel. Skamfull flytter hun til Oslo og lever livet som mulig kunstner med sex, dop og rave parties.

Svart humor

Etter tre år blir hun tilbakekalt av sin søster fordi asken til faren er blitt forbyttet med en annen slik at det planlegges en ny begravelse. Møtet med søsteren, som er en helt annen type, og to klassevenner fra tidligere tider byr på en del utfordringer og langsomt og ikke uten humor, mest av det svarte slaget, nærmer de hverandre og finner til slutt en løsning på problemet. Søstrene har hatt hver sin sorgprosess etter å ha mistet pappa. Mor er knapt nok nevnt og har tydeligvis flyttet fra dem tidlig.

Med en slik tittel som filmen har er det ikke til å unngå å trekke visse sammenlikninger med «Fucking Åmål» fra 1998, som ble en stor suksess både her og i hjemlandet Sverige. Det er også noen av de samme elementene i filmene, bl.a. lesbisk kjærlighet, selv om det ikke er like sentralt i denne og personene her er i 20-årene, ikke tenåringer. Begge filmene er drama/komedie og dessuten korte spillefilmer, denne bare 1 t. 13 minutter. Til tross for den korte spilletiden er filmens største problem at den tidvis kan oppleves som stillestående og nesten litt kjedelig.

De fire mest sentrale rollene peker seg ut som gode filmansikt og spesielt Mina Dale som Miriam gjør en imponerende innsats. Hun er i fokus det meste av tiden. Regissøren er selv fra Gudbrandsdalen (handlingen er lagt til Vinstra-området) og vi kan forhåpentligvis vente oss mer av henne og hennes medforfatter og medprodusent Maria Wiik, som også har en av de sentrale rollene.