I Olivier Hirschbiegels
Der Untergang fra 2004 opplevde vi hvordan Det tredje rikes sammenbrudd fortonet seg inne i Førerbunkeren.
Lore er fortellingen om Hitlers lydige undersåtter i samme period, men så langt fra tryggheten bak betongmurene det er mulig å komme. Den 15-16 årige Hannelore og hennes fire yngre søsken, blant dem en baby, har fått ordre av foreldrene om å dra til bestemorens gård i Nord-Tyskland. Med innstilt togtrafikk må de foreta store deler av den lange ferden til fots.

Cate Shortlands første film var den fabelaktige
Somersault (2004), men den kan likevel ikke måle seg med den eksepsjonelt besettende
Lore. Det sårbare reisefølget slipper snart opp for sølvtøy og smykker, og må stjele når de ikke får nok mat på de få nødhjelpstasjonene som finnes. En av de mest hjerteskjærende scenene kommer når Lore byr seg fram seksuelt for å få livsviktig skyss over en elv. Babyen viser seg forøvrig å være det mest «verdifulle» de har, for da får de forrang under matutdelingene. En forutsetning for å få mat er imidlertid at tyskerne må stå lenge og stirre på fotografier av utmagrede jødiske lik i massegraver, som okkupasjonsmakten har hengt opp.

Barna beveger seg mye ute i skogen for å unngå å bli stoppet i kontroller, men noe som til tider ligner en hverdagslig norsk skogstur, kan når som helst bli punktert av tilfeldige lik, voldtatte kvinner, selvmordsofre. Dette er, i sjelden grad, et sammenbrudd både i den fysiske og psykiske verden.

Alt dette høres nesten uutholdelig ut, hadde det ikke vært for at Shortland viderefører sitt lyriske, antydende prosjekt fra
Somersault. Kameraet er håndholdt, men tilnærmingen er helt motsatt fra den tilfeldige «rist-og-rør»-skolen. Hvert eneste av filmens hundrevis av bilder virker uhyre nøye komponert og gjennomtenkt, og med jevne mellom får en små elektriske sjokk av glede over iderikdommen, følsomheten og det presisjons-poetiske blikket. Bare fokusbruken alene er en stadig kilde til impresjonistiske mirakler. Men selv om bildene til tider nesten føles vektløse, framstår likevel filmens univers som jordnært, til å ta og føle på.

Debuterende Saskia Rosendahl har akkurat det robuste, ur-tyske utseendet – hun minner litt om Sandra Hûller i
Requiem – som føles perfekt for rollen. For dette er ariske barn, født av foreldre langt oppe i nazi-hierarkiet, hjernevasket av ideologi. Men den aller største prestasjonen finner vi i filmens tidlige partier, nemlig Ursina Lardi som den kjederøykende moren, autoritær og iskald, men samtidig kokende av selvhat og sårbarhet. Hun blir blottlagt med en presisjon og emosjonell innsikt det gjør vondt å se på.

 

Avslutningen er genial i sin plutselige avkledning av filmens tematiske kjerne. Millioner av mennesker har bygd hele sin tilværelse på en løgn, men trangen til fornektelse og selvrettferdighet overtrumfer alt. For den eldre garde tyskere er fullt komfortable med at etter undergangen skal løgnene bare fortsette.