Det er ikke ofte vi får se filmer med handlingen lagt til New Zealand («Ringenes Herre» regnes ikke i denne sammenheng, og «Once Were Warriors» er helt tilbake i 1994). Man blir derfor lettere oppgitt over å få servert Uproar, der tittelen attpåtil ikke er funnet verdig til å bli oversatt til norsk.

PÅ KINO FRA 20. SEPTEMBER: Filmen starter med reaksjoner på et rugbylag fra apartheid-regimet i Sør-Afrika som kommer til New Zealand i 1981, men hovedhandlingen er lagt til gutteskolen St. Gilbert’s, hvor rugby også er det som gjelder. Dette passer dårlig for hovedrollen Josh Waaka (Julian Dennison), som er overvektig og halvt maori blant ellers bare hvite gutter. Han har mer talent for skuespill, noe en lærer (overspilt av Rhys Darby) oppdager og forsøker å oppmuntre.

En tung arv

Grunnen til at Josh i det hele tatt er på skolen skyldes hans eldre og nå skadede bror Jamie (James Rolleston) og deres avdøde far, som begge var gode rugbyspillere. Dette gjør at skolen tar hånd om familien, som også inkluderer en vaskejobb for enken Shirley Waaka (Minnie Driver, med en påklistret krøllete blond parykk for å understreke at hun ikke er maori).

Første halvdel av filmen er hjelpeløst dårlig og kunne ha tatt tak i temaer som rasisme, urbefolkning og mobbing, men skyver bare dette foran seg. Først når en eldre bestemor tar ordet midtveis i filmen, blir den troverdig og aktuell. Men da har antakelig publikum gått.

Et vendepunkt og en svak avslutning

Da våkner også Josh, og det blir en coming-of-age-historie for hans del. Han må stå opp for seg selv og familien, mens andre blir aktivister – noe Josh bare tilfeldigvis dumper oppi. Selv om dette nok også er ment som en komedie, er rektor, dramalæreren, skolens bibliotekar og rugbytrener overspilt og stive. Handlingen er uten retning før mot slutten, da Josh endelig aksjonerer ved å sette seg ned på midtlinjen på rugbybanen i protest under finalen, og får følge av familien og stadig flere sympatisører.

La oss få noe bedre fra Down Under!