Det er en utbrett misoppfattelse at hovedstaden har et unikt film og kinotilbud.

Skal man ha et kommunalt eierskap må det være fordi det gir en del åpenbar fordeler: Bedre filmtilbud, bedre kinoer, flere saler, større bredde og bedre priser.

Oslo kommer dårligst ut på alle områdene. Vi har færre filmtitler å velge mellom, færre kinoer og saler i forhold til innbyggertallet og har de høyeste billettprisene i Skandinavia. Oslo i dag det suverent dårligste film- og kinotilbudet i Skandinavia.

Mens antall saler øker i de andre hovedstedene har Oslo Kino AS nedlagt Felix med sine to saler. Eldorados fem saler fases nå ut. Resultatet er at terskelen for de smale og kunstneriske filmene blir høyere. Det er ikke Hollywood som får lide.

Legger ned kinoer

Når Eldorado stenger dørene sitter Oslo igjen med 7 kinoer og 27saler for byens 600 tusen innbyggere. Stockholms 850 tusen innbyggere har 13 kinoer med 79 saler.

En tommelfingerregel er at kinomarkedet i en by tilsvarer ca en sal pr 10 tusen innbyggere. I Oslo er den 20 tusen innbyggere pr sal. I Stockholm er det ca 10 tusen innbyggere på sal.

Ser man på norske byer har Stavanger, når de tre nye salene åpner i høst: En sal pr 10 tusen, Bergen har en pr 15 tusen, Trondheim  en sal pr 9 tusen innbygger. Det samme har byer om Kristiansand og Tromsø.

Selv når SF åpner Festningen med sine 12 saler vil det ikke være mer en 39 saler i Oslo. Det vil si en sal pr 15 tusen innbygger. (Det burde ha vært 60 saler for at Oslo skal ha samme dekning som Stockholm, Trondheim og Stavanger.

Oslo Kino AS er defensiv – man legger ned kinoer uten å tilby noe nytt –og bydelene er glemt. 85 år med kommunal drift har ikke gitt Groruddalen med sine 150 tusen en eneste kino. Groruddalen har like  mange innbyggere som Trondheim. Etter tommelfingerreglen skulle det har vært 15 saler i Groruddalen.

Den smale filmen

En konsekvens av det dårlige kinotilbudet er at færre filmer tas inn til Norge. Ingen filmer får distribusjon i Norge hvis de ikke får oppsetning i Oslo. Får de smale og kunstneriske filmen utgjør Oslo førti til sytti prosent av markedet.

I 2010 var det  i overkant av 220 premierer i Norge, Sverige og Danmark med lik fordeling på amerikansk/ikke-amerikansk film. Digitaliseringen har imidlertid gitt helt forskjellige utslag. Kommunale Oslo Kino har benyttet digitaliseringen til å sette opp de samme Hollywood- filmene i flere saler, mens de private aktørene i Sverige og Danmark har benyttet digitaliseringen til å gi publikum et bredere tilbud. Det har gitt store utslag allerede i 2011.  Det var 206 premier i Norge i 2011. I Sverige var det 238 premierer og Danmark 256 premierer –altså er  tilbudet 20 -25 prosent bedre i nabolandene.

Høyeste billettpriser og dårligst utvalg

 I København konkurreres det også på pris og man kan man fremdeles gå på kino en kveld og se en film for åtti kroner. Det er mange år siden det var mulig i Oslo.

Så hvordan er kinovirkeligheten hvis du skal på kino en kveld. Slik var tilbudet 7.juni: I Oslo kan du velge mellom 30 titler. I Stockholm kan du velge mellom 51 titler. I København kan du velge mellom 57 titler – nesten det dobbelte av i Oslo. Det private Grand Teatret i København, med sine  fem saler, har holdt på i 99 år og er kåret til Europas beste kino for sitt program som er en miks av kommersielle og smale filmer. Kommunale Oslo Kino har aldri vært kandidat til en prisen.

Festivalenes kår

Mange er også bekymret for festivalenes kår i Oslo. Det kan de ta helt med ro. Nittini prosent av alle filmfestivaler i verden foregår i land med privat kinodrift. De private kjedene i våre naboland gir sine festivaler bedre vilkår enn kommunale Oslo Kino AS.

Norges filmfestivalhovedsteder ligger langt fra Oslo. Kristiansand, Bergen, Trondheim og Tromsø er en festivalbyer. De har det til felles at kinoene aktivt har tatt grep og bygget opp organisasjoner og satset økonomisk på filmfestivaler for å gi befolkningen et godt filmtilbud.

Barnefilmfestivalen i Kristiansand selger ti tusen billetter i en by med 70 tusen innbyggere, BIFF i Bergen selger førti tusen billetter, og Tromsø selger man over femti tusen billetter i en by med seksti tusen innbyggere. Ser vi over grensen, evner man i Göteborg å selge 130 tusen billetter på sin festival som foregår på private kinoer.

Offensiv holdning

Kinostrukturen i de skandinaviske hovedstedene  er forskjellig. I Oslo har man en kommunal aktør som styrer hele tilbudet. I Stockholm og København hver sin dominerende private aktør –supplert av mindre private aktører.  Oslo-modellen har gitt det dårligste tilbudet, færrest kinoer og de høyeste prisene.

Enten det blir svensker, dansker  eller Olav Thon som overtar Oslo Kino AS – blir det eiere med en offensiv holdning. Resultatet blir flere kinoer og større bredde til glede for kinopublikummet i hovedstaden.