Helt siden debuten med
Eggs i 1995 har Bent Hamer stått frem som en filmskaper som etterlater sitt særegne fingeravtrykk på sine filmer. Og helt siden
Eggs har det hovedsakelig handlet om gamle menn.

Denne gangen har han brutt over tvers med tradisjonen når han overlater hovedrollen til Ane Dahl Torp, som for øvrig etter et tjuetalls filmer, får sin første hovedrolle.

Marie (Ane Dahl Torp) jobber sammen med faren (Stein Winge) i Justervesenet. Når faren blir syk får hun ansvaret for å ta med det norske kiloet til den årlige konferansen i Paris – hvor kilo, i fysisk form skal veies for å finne ut om de fremdeles stemmer overens med den franske fasiten.

På det private plan er livet hennes ute av likevekt. Samboeren er i ferd med å flytte ut, hun er barnløs og i slutten av trettiåra og må nå veie sitt eget liv. Hun legger sitt eget liv i vektskålen. Kan hun finne målestokken til et godt liv for seg selv og gi livet en ny start?

Ane Dahl Torp er stort ett med i hvert eneste bilde i filmen. Hun bærer det loddet med letthet. Det forundrer meg at hun tidligere ikke har hatt en hovedrolle i en norsk film. Samspillet mellom Ane Dahl Torp og Stein Winge er en fornøyelse  oppleve i denne lavspente filmen.

Bent Hamer er ikke en regissør som roper ut sitt budskap. I stedet evner han å sette publikum inn sin egen stemningsfulle verden.Han får god hjelp av John Christian Rosenlund som står for foto. Hans foto her er noe av det beste jeg har sett i en norsk film og det er med på å understerke regissørens lavtonede fortellerstil.

1001 gram er en filmopplevelse alle bør unne seg.