I Fra balkongen lar han tankene flyte fritt, til en kombinasjon av dokumentaropptak, private familievideoer, animasjonssekvenser og alt annet han som måtte falle ham inn.

Ole Giævers spillefilmdebut Fjellet var et drama om to karakterer på fjelltur. Deretter kom Mot naturen, som handlet om tankerekkene til én person på et fjell – denne gangen med Giæver selv i hovedrollen. I sin nyeste film Fra balkongen har filmskaperen tatt utgangspunkt i sine egne refleksjoner fra balkongen hjemme på Bjølsen i Oslo.

Vil utforske

Det er derfor naturlig å spørre Giæver om den nye filmen er en slags videreføring av
Mot naturen, hvor han gjennom alle tre filmene blir stadig mer personlig, og med et stadig mer nedstrippet premiss?

– Jeg skjønner at det kan se sånn ut. Og kanskje er det en naturlig utvikling. Mens man lager en film, oppdager man ofte noe man har lyst til å utforske videre. I prosessen med å lage
Mot naturen, som hadde et minimalistisk konsept om et menneske som er låst i sitt eget tankesett, dukket det opp en del tanker og problemstillinger som jeg ikke fikk plass til. Ideen med å sitte på balkongen og observere verden med utgangspunkt i mitt eget liv, var godt egnet for å videreføre disse elementene og utvide horisonten fra forrige film, sier Giæver, som understreker at Fra balkongen er en frittstående film, som på ingen måte fordrer at man har sett Mot naturen.

Trivielt og filosofisk

Selv om Giæver tar utgangspunkt i seg selv på balkongen, har hans nye film en svært fri og essayistisk form, med en mengde assosiasjoner og tankerekker av både triviell og langt mer vidtrekkende filosofisk art. Disse illustreres av alt fra gamle hjemmevideoer og nye dokumentaropptak av filmskaperens egen familie via klipp fra nyhetsbildet til animasjonssekvenser og iscenesettelser med skuespillere.

– Satte du deg noen rammer eller regler for prosjektet?

– Premisset var å filme innenfor ett år, fra vårjevndøgn 2015 til samme dag året etter. Rammefortellingen fra balkongen skulle følge denne kronologiske strukturen. Selv om filmen kan hoppe tilbake til barndomsminner og gjøre andre hopp i tid, skulle alt springe ut fra en kronologisk nåtid, svarer Giæver.

– I tillegg delte jeg filmen inn i fire akter med hver sin overskrift: Observasjoner, refleksjoner, erkjennelser og forsoning. De høres kanskje litt banale ut nå, men det var for å ha et rammeverk. I og med at jeg ikke ga meg selv noen begrensinger for hva jeg kunne bruke av materiale i filmen, ville det være vanskelig å henge med for publikum uten denne strukturen.

Ønsker å si noe universelt

– Hvordan balanserte du prosjektets til dels selvsentrerte natur opp mot det allmenngyldige?

– Ønsket mitt var å si noe universelt, og jeg tenkte veldig mye på publikum underveis i prosessen. Men den eneste måten å sørge for en kontakt mellom filmen og publikum er å gå inn i konkrete, hverdagslige spørsmål fra mitt eget liv. Jeg prøvde å bruke meg selv og min egen familie til å skape et rom som publikum kan lese seg selv inn i, hvor de kan kjenne seg igjen i de små og store utfordringene og problemstillingene.

– Hvordan har familien din opplevd å bli involvert i et så personlig prosjekt?

– Barna våre er veldig klar over hva de er med på, men ikke modne nok til å se filmen og reflektere skikkelig over den. Men jeg har et veldig nært samarbeid med min samboer, Marte. Jeg snakket mye med henne om hvordan vi skulle håndtere dette slik at vi ivaretar oss selv, og ikke går over noen grenser for hva som er greit å vise. Samtidig som det er viktig å by på seg selv for at det skal bli nært og allment. Det er vel en magefølelse, svarer filmskaperen.

– Det var litt kleint i starten å ha et kamerateam rundt oss, men vi vente oss raskt til det som en del av hverdagen dette året.

Fiksjon

– I Mot naturen spilte du karakteren Martin. Men vil du si at du også spiller en karakter i denne filmen?

– Jeg blir jo til karakteren Ole, fordi det aldri kan bli et en-til-en bilde av hvem jeg egentlig er – slik det også er i dokumentarer. Det er jo meg, men ikke hele meg. Da jeg klippet filmen, tenkte jeg også at jeg skapte en karakter med utfordringer, vendepunkter og erkjennelser som i en tradisjonell fiksjonsfilm, sier Giæver.

Om hans tre spillefilmer har beveget seg stadig lengre inn i det personlige og inn i hodet til én karakter, forteller filmskaperen at han med Fra balkongen føler at har kommet til veis ende i så måte.

– Nå vil jeg tilbake til mer konvensjonell fiksjonsfilm, hvor jeg heller ikke spiller selv. Så neste film blir nok ganske annerledes!