Ole Giæver er både en spennende og nyskapende regissør som stadig går nye veier med sine filmer. Filmene hans er gjerne et alvor med underliggende humor.

I sin forrige spillefilm,
Mot naturen, spilte han en ung mann i en eksistensiell krise og stakk av med Europa Cinemas pris i Berlin for to år siden.

Denne gangen har han satt seg på sin egen balkong på Bjølsen i Oslo for å filosofere over livet . Ideen er god. Han blander sin filosoferinger om verden rundt oss med blikk bak balkongen og inn på sin egen familie. Tankene hans understøttes av 8 mm-opptak fra hans egen barndom, og filmopptak av hans familie i dag. Her er både humor og morsomme refleksjoner.

Fra balkongens store svakhet er at den blir for lang og til dels intetsigende. Ole Giæver har tidligere vist at han behersker kort-novellefilmformatet bedre en de fleste.
Tommy (2007) og
Sommerhuset (2008) er glimrende eksempler på det. Problemet med Fra balkongen er at filmskaperen ikke er en stor nok filosof til bære nærmere nitti minutter med funderinger. Novellefilmformatet med en strammere klipp ville gitt en bedre film. Ole Giævers filosoferinger blir for mange, lange og uinteressante til å bære spillfilmslengden – resultatet kunne blitt en god novellefilm.