Steven Spielbergs debutfilm Duel ble nylig sluppet på 4K mens John Carpenters Christine er 40 år. Cinema ser nærmere på onde biler på film.

På 1970- og 1980-tallet kom det en lang rekke filmer om ondskapsfulle og bensinbrølende biler som eliminerte mennesker. Til tross for at kunstig intelligens preger debatten lages det ikke filmer som før i tiden.  I dag er biler elektrisk og de mangler rett og slett ondskap.

Biler og lastebiler har vært onde, besatt av utenomjordiske vesener eller bare drept mennesker av hevnlyst. Den første virkelige klassikeren er Steven Spielbergs Duel som egentlig var laget for TV-skjermen. Det viste seg at den var såpass god at den ble oppgradert til kinofilm. Hovedrolleinnhaver Dennis Weaver reiste til og med selv til Oslo for å drive PR for Duel. Og ikke minst skapte den en rekke kloner og imitatorer. Vi anbefaler fem bensinbrølende beist!

Duel 

I 20-årene ville Steven Spielberg regissere kinofilm, men måte dempe sine ambisjoner. Først måtte han vise hvilke ferdigheter han hadde bak kamera i et variert utvalg TV-serier før ABC movie of the week-filmen Duel (1971) ble hans spede start. Spielberg leste Richard Mathesons historie i magasinet Playboy og mente det var Alfred Hitchcocks Psycho på hjul og var det var det beste manuset han hadde lest. Han klarte å overbevise produsenten om å gjøre filmen, men fikk kun ti innspillingsdager til å lage den. Han brukte riktignok noen ekstra dager, men filmen ble klar til å vises på TV tre uker senere. Duel ble en stor suksess og den hadde såpass store kvaliteter at den ble vurdert god nok til å settes opp på kino i Europa. Noen nye scener ble riktignok innspilt i etterkant slik at den fikk en spilletidlengde på 90 minutter.

David Mann (Dennis Weaver) kjører ut av storbyen og ut på landet. Han er på vei til et forretningsmøte og har dårlig tid, en kontrakt skal signeres. Til stor irritasjon blir han forbikjørt av en massiv og skitten tankbil som spruter ut svart eksos. Til stor misnøye blir Mann liggende bak tankbilen som stadig bremser ned. Hver gang han stopper for å fylle bensin eller spise på en kro dukker tankbilen opp igjen. Så begynner den å presse ham av veien og Mann føler sjåføren prøver å ta livet av ham. Mann behersker ikke store hastigheter og da en landeveiens katt-og-mus-lek i 145 km i timen utspiller seg mellom de to er han en storbykløne utenfor sitt rette element.

Det er en klassisk historie om en mann som kjemper mot umulige odds. Dennis Weaver er så å si i hvert eneste bilde der han kjører en rød og moderne Plymouth Valiant som skiller seg i den fargeløse ørkenen. Hans opponent og trussel er en gammel Peterbilt 281, en tankbil med et slags ansikt. Den er enorm og truende der den kommer brølende og bremser ned foran ham. Det er ferden ut av storbyens jungel, ut av sivilisasjonen til villmarka. Det er kampen mellom storbyen og det rurale Amerika. Det er rivaliseringen mellom den velkledde forretningsmannen og en primitiv lastebilsjåfør. Vi ser aldri den mystiske sjåføren spesielt godt, og det man ikke ser skikkelig kan virke enda mer fryktinngytende.

Mens senere lignende filmer skal involvere overnaturlige elementer er trusselen i Duel kun et menneske i en tankbil, dog med uvanlige hestekrefter, fart og kontroll. David er alene i sin gjennomreise i ørkenlandskapet og han vil ikke finne støtte blant dette grisgrendte folket. Spielbergs debutfilm byr på enkle, men kreative og varierte kameravinkler som skaper intensitet og nerve. Premisset er svært enkelt! Det er minimalt med dialog som i stedet suppleres med ansiktsuttrykk, angst, paranoia og frykt hos David. Tankbilen som stadig dukker opp langs landeveien kan ansees som et frempek til Spielbergs Jaws (Haisommer, 1975). Filmmusikken til Billy Goldenberg er mer lyder enn musikk, men med frenetiske fiolinklimpringer ligger det hint til Hitchcocks Psycho (1960).

Interessant nok var historien til Duel basert på selvopplevd hendelse Richard Matheson hadde samme dag som JFK ble skutt og drept. I bilen denne dagen opplevde han en skremmende hendelse hvor en tankbil kjørte forbi på en veldig truende og farlig måte. Senere kjørte han på landeveien og dikterte det han så og skrev historien som en novelle for magasinet Playboy. Deretter ble denne plukket opp for å lages som en TV-film og han skrev selv manuset til filmen. Filmatiseringen av Mathesons roman The Omega Man (1971) kom for øvrig samme år som Duel (1971). Da Spielberg gjestet Frankrike for å promotere Duel i 1972 besøkte han minnesmerkene og kirkegårdene i Normandie etter D-dagen. Der så han noe han aldri glemte. En mann som gikk sammen med hele sin familie kollapset da han så alle korsene. Og slik ble Duel starten på Saving Private Ryan som regissøren laget 26 år senere.

Duel er nettopp sluppet på 4K. Bonusmaterialet på denne utgivelsen er det samme som tidligere Blu-ray, men bilde og lyd er remastret og nytt for denne versjonen.

Killdozer! 

Bare tittelen i seg selv gir lyst til å se TV-filmen Killdozer! (1974) som bygger på Theodore Stureons novelle fra 1944. Det mistenkes at den antageligvis var laget for å tjene penger på Spielbergs suksessfulle Duel. Og selv om opphavet til historien riktignok var av eldre dato kan Killdozer! dessuten sees på som inspirert av Stephen Kings novelle «Trucks» som ble publisert i 1973 og som ikke minst førte til hans egen filmatisering Maximum Overdrive (1986).

Kelly (Clint Walker) leder et arbeidslag på seks menn på en avsidesliggende øy nær Afrika hvor de skal bygge en flystripe for et oljeselskap. Idet bulldosersjåfør Mack (Robert Urich) skal fjerne en mystisk stein, seeren vet at det er en meteor, overføres et mystisk blått lys til bulldoseren. Kort tid senere dør Mack av stråling. Da Kelly senere prøver å starte bulldoseren klarer han ikke å kontrollere maskinen. Den får sitt eget liv og den prøver å kjøre ham ned. Al er den neste som må bøte med livet og først da begynner arbeiderne å se et mønster. Kelly har et oppdrag å fullføre, men går til slutt med på å forsøke å sprenge den ustoppelige bulldoseren.

Dette er en lavbudsjetts TV-film med enkle spesialeffekter og miniatyrer. I motsetning til kommende The Car som har et mer lekent blikk fra bilens side, vises maskinens vilje gjennom frontlyktens illevarslende lys. Den kom tre år etter Duel, men mangler Steven Spielbergs finesse og teft for spenning. Det er for mye uinteressant prating i sanden, samspill på anleggsområdet og dialog er under middels kvalitet. Maskinen er stor, men den går sakte og oppleves ikke spesielt faretruende. En av arbeiderne prøver å finne en logisk forklaring med at det på søkt vis er noen som styrer den med fjernstyring.

Killdozer! er verken blodig eller skummel, men har en såpass interessant renommé at den må inkluderes i denne sammenhengen. Som vi ofte har sett og hørt tidligere så imiterer virkeligheten fiksjonen. I 2004 skjedde en virkelig hendelse hvor Marvin Heemeyer var inspirert av Vin Diesel-filmen A Man Apart (2003), eller var det Killdozer! Han trodde gud hadde straffet ham og anskaffet seg derfor en bulldoser som han modifiserte til å bli en ustoppelig pansret angrepsmaskin. Deretter knuste han seg gjennom hjembyen sin på en fatal to-timers ferd.

The Car

Denne godbiten ble sluppet på norske kinoer i mars 1978 og var regissert av Elliot Silverstein som hadde bemerket seg med den dristige westernfilmen A Man Called Horse (En mann kalt Horse, 1970). Filmen starter treffende nok med et sitat fra Anton Le Vey hentet fra den sataniske bibelen. Ikke ulikt Duel er dette en film om et mekanisk monster, en dyster bil som kjører rundt i ørkenen og dreper folk. I stor grad er dette en slags Haisommer hvor politiet er på jakt etter et monster, men hvor småbyen ved sjøen er erstattet av en idyllisk støvete småby i ørkenen. Vi får ingen bakgrunnsforklaring til hva, hvem eller hvorfor det drepes.

En bil kommer kjørende og presser brått et syklende kjærestepar av veien og i døden. Snart lider en haiker samme skjebne. Politimannen Wade (James Brolin) er alenefar med to døtre, men har blitt kjæreste med ungdomsskolelæreren Lauren. Sammen med byens politimenn har han tatt opp jakten på den mystiske bilen, men har svært lite detaljer å gå på. Det er ifølge vitner en førerløs bil og da byens sheriff blir drept blir det Wade sitt ansvar å stanse drapsmaskinen.

Det er ikke bare en kobling til Spielbergs Duel. På finurlig vis bruker The Car kjenningsmelodien «Dies Irae» som to år senere  brukes i The Shining (Ondskapens hotell. 1980). Bilens gulsotete frontrute blir ondskapens synsvinkel. Og støvskyen som bilen lager på grusveier og varsler dens ankomst skaper en ondsinnet parallell til haifinnen i Haisommer. Bilen er svart, ond, er 2-dørs med krommet grill og støtfangere. Den har senket tak og intet dørhåndtak. I tillegg har den en brølende motor og ubehagelig horn som varsler dens ankomst. Selv om politiet forsøker å stanse den ved å skyte mot den, klarer ikke kulene å lage noen betydelige merker på bilen.

The Car er USA i et nøtteskall og vektlegger religion og amerikansk bilkultur. Den ble sluppet noen år etter The Exorcist (Exorcisten, 1973) hvor ondskap tok bolig i en jente.  Nå har ondskapen tatt bolig i en bil, men det er ikke en blodig skrekkfilm. Bilen er en 1969 Continental Mark III bygget av Barris Kustoms company. Guillermo del Toro liker filmen og har fått laget seg en kopi av bilen som han kjører til daglig.

Christine 

Den kanskje mest kjente drapsbilen i filmhistorien er Christine, en bil som tar livet av mobbere og andre som plager sin kjære eier. Ideen dukket opp i 1978 da Stephen King ruslet hjemover og tenkte på sin døende Pinto, en bil han hadde kjøpt etter å ha tjent godt på romanen «Carrie». Hva om tallene på kilometertelleren begynte å gå bakover og bilen ble yngre. Det ville blitt en morsom novelle, tenkte King.

Stephen Kings roman «Christine» er nå i ferd med å spilles inn på nytt. Produsent Jason Blum står bak mens Bryan Fuller skal regissere. Samtidig fyller også John Carpenters Christine (1983) 40 år. Originalfilmen er ikke bare en klassiker, men også en perle innen sjangeren onde biler. Det var dog ikke gitt at den skulle få suksess den gang. Etter miniserien Salem´s Lot (1979) spurte Stephen King om produsent Richard Kobritz ønsket å adaptere flere av hans romaner til film. Produsenten likte bilfokuset som Amerika elsket i «Christine». John Carpenter hadde laget sin første studiofilm med The Thing (1982), men den ble ikke likt av kritikerne. Carpenter skulle filmatisere «Firestarter», men grunnet økonomisk nedtur på forrige film, mistet han oppdraget. Kobritz og Carpenter hadde samarbeidet på TV-filmen Someone´s Watching Me! (Mord i blikket, 1978) og nå ga Kobritz Carpenter tilbud om å gjøre Christine. Carpenter aksepterte tilbudet rett og slett fordi han trengte en jobb.

17 år gamle Arnie er skolen nerd og mobbeoffer. Da han kjøper en gammel rød 1958 Plymouth Fury viser det seg at det skjer merkelige ting og at det er et ondskapsfullt nærvær under panseret. Christine er ingen vanlig bil. Hun er vanskelig å kontrollere og blir svært farlig da Arnie får seg en kjæreste. Christine krever Arnies ubestridte hengivenhet. Hun vil ha ham for seg selv og er villig til å drepe alle som står mellom dem. Og Arnie er lidenskapelig oppslukt i Christine.

Filmen hadde en mindre kjent cast, skuespilleren Arnie hadde Carpenter oppdaget i Dressed to Kill (Kledd for mord, 1980). Derfor ble filmens fokus bilen Christine og mye av budsjettet ble brukt på å lage 17 ulike varianter brukt i filmens ulike settinger. Carpenter ønsket å distansere seg fra den blodige stilen han hadde i The Thing mens studioet Columbia Pictures ønsket at Christine skulle få aldersgrensen R. Det er ikke blodige spesialeffekter som er det mest minneverdige, men scenen hvor Christine reparerer seg selv. Effekten ble gjort ved at hydraulikkpumper plassert inni bilen trakk den sammen slik at den ble ødelagt, men hvor opptakene ble vist i omvendt rekkefølge og slik ga inntrykk av at bilen regenererer seg selv.

Maximum Overdrive vs. The Wraith

To ytterligere filmer må sees før ondskapsfulle biler på film-listen er komplett og 1986 var et fantastisk år for uvanlige biler på film. Stephen King filmatiserte sin egen historie «Trucks» med filmen Maximum Overdrive (1986). Er det en god film eller er det bare en nostalgisk reise til noe man minnes som kult fra 1980-tallet? Svaret er både og. King regisserte ikke flere filmer, men likevel har filmen med Emilio Estevez blitt en slags kultfilm. Premisset var kjøretøy som ble levende drapsmaskiner og menneskers kamp for overlevelse.

Maskinene tar over verden og biler og trailere prøver å kjøre over sine sjåfører. Dette er hva folkene ved lastebilstoppet Dixie Boy i North Carolina opplever idet jorden passerer gjennom halen til en komet. Alle kjøretøyene og maskinene i området vekkes til live og angriper alle levende. Trucks (1997) var ytterligere en TV-film basert på samme historie fra King.

En annen klassiker fra VHS-æraen er The Wraith (1986) med Emilios yngre bror Charlie Sheen. Her terroriserer en brutal dragracing-gjeng uskyldige bilister. Men så ankommer en mystisk fremmed bil som utfordrer dem en etter en med livet som innsats. Er det en ond bil eller et gjenferd? Bilen var en superrask Dodge M4S Turbo Interceptor og den skulle bli en ikonisk drapsmaskin.

For de som trenger ytterligere tips kan man oppspore følgende filmer: The Hearse (1980) omhandler en hjemsøkt begravelsesbil. I Wheels of Terror (1990) kjører en sadistisk Dodge Charger rundt i ørkenen på jakt etter unge jenter. Rubber (2010) handler om et bildekk som triller rundt og dreper folk. En bil er blikkfang i Death Proof (2007), men her er det sjåføren som er ondskap. I den mindre onde familiefilmen Monster Trucks (2016) har noe utenomjordisk overtatt kontrollen på en bil.