Samarbeidet mellom regissør Leos Carax og bandet Sparks har resultert i en forførende og svært annerledes rockemusikal.

 Allerede fra anslaget er det klart at Annette ikke er helt som andre musikaler. Etter at en stemme over høyttalerne krever publikums absolutte oppmerksomhet, introduserer den første scenen oss for regissør Leos Carax og bandet Spark, som står for både historien og musikken – før de to brødrene Mael som utgjør Sparks teamer opp med filmens sentrale rollebesetning i en sang om at det er på tide å begynne, filmet i en lang og ubrutt tagning gjennom gatene i Los Angeles.

Handlingen dreier seg om et slags umake kjærestepar, spilt av Adam Driver og Marion Cotillard: Hun er en bejublet operasanger, han er en misantropisk standup-komiker hvis opptredener snarere består av provokativ dveling rundt misnøye enn av klassisk vitsing. Ikke desto mindre elsker de hverandre høyt – men mistro og misunnelse skal snart sette forholdet på prøve.

De får imidlertid en datter, som har gitt filmen sin tittel, og som etter hvert viser enestående talenter. Og nærmest som om det er den naturligste ting i verden, er denne datteren gestaltet av en animert dukke.

Filmatisk rockeopera

Franske Leos Carax, som blant annet har regissert De elskende på Pont Neuf, Pola X og Holy Motors, er en eksentrisk filmskaper, og amerikanske Sparks er et minst like eksentrisk band. Dermed skulle det vel nesten bare mangle at dette samarbeidsprosjektet har blitt en ganske så unik film.

Annette kan betegnes som en rockemusikal, eller kanskje en filmopera, og hører til den typen musikal der store deler (men ikke alt) av dialogen framføres som sang. I likhet med de øvrige skuespillerne synger Driver og Cotillard selv, om enn med unntak av sistnevntes operaopptredener, som er dubbet av den profesjonelle operasangeren Catherine Trottmann. Driver er med sin særegne stemme ingen typisk sanger, men både hans og Cotillards vokale prestasjoner fungerer utmerket til Sparks’ heftige og til tider smektende låter.

Ambisiøst og kompromissløst

Annette var åpningsfilm på fjorårets filmfestival i Cannes, der den vant prisen for beste regi samt beste soundtrack (sistnevnte delt med Paris – En kjærlighetshistorie), og var et svært passende startskudd for den første utgaven av festivalen etter pandemien. For dette er en film som kanskje mer enn noe annet minner oss om filmmediets magi, ved både å være en storslått sjangerfilm og en film med usedvanlig høye kunstneriske ambisjoner.

Her turneres mytologiske så vel som dagsaktuelle elementer (som metoo og kanselleringskultur), i et modig og på alle måter mektig filmprosjekt som ikke nødvendigvis prøver å fri til et bredest mulig publikum. I god operatradisjon skyr Annette verken det melodramatiske eller det pompøse, men med sine absurde innslag og sin gjennomgående vilje til å eksperimentere er dette først og fremst en arthouse-film.

Selv om man kan trekke en og annen parallell til Dancer in the Dark og Paraplyene i Cherbourg, er Annette er en befriende kompromissløs film som må sies å være noe helt for seg selv – og det er ikke mindre imponerende med tanke på produksjonens skala. Filmen er ikke uten visse ujevnheter, men like fullt et forførende og annerledes stykke filmmagi som så avgjort burde oppleves i en kinosal.